JAN LUND

Paradokset på den koreanske halvøyen lever stadig. Som i en fortapt tidslomme ligger Nord-Korea omringet av en ekspanderende verden. Økonomier som buldrer frem og befolkninger som ikke bare higer etter velstand og fremskritt, men også etter å være med på å definere den.

Først som Japans økonomiske mirakel. Siden fulgte Sør-Korea. Kina og Russland er på vei.

Men i Nord-Korea skjer det ingenting. Klokken har stoppet. En hjernevasket, skremt og undertrykt befolkning utlever det kommunistiske mareritt i sin ytterste konsekvens. Vanviddet overgår alt det som foregikk i gamle kommunistiske høyborger som Sovjetunionen, Maos Kina eller DDR.

Sannheten er at ingen ville interessere seg i ti sekunder for Nord-Korea hvis det ikke var på grunn av regimets aggressive fremferd. Nasjonen er født paranoid og voldsretorikken er den samme i dag som for 50 år siden. I årtier har det vært ført forhandlinger med regimets og dets representanter. Men intet endrer seg. Ut over at koreanerne gjennom kynisk og simpel utpressing til tider gir litt luftige innrømmelser til gjengjeld for at den øvrige verden aller nådigst kan få lov til å gi den nødlidende befolkningen mat.

Men ellers hakker platen i vei i samme spor. Det forhandles og forhandles. Tiden går og går. Plutselig avbryter de nordkoreanske delegatene forhandlingene, akkurat når motparten endelig synes på vei til å ha skapt den tilliten som i normale systemer er grunnlaget for å komme videre. Så følger en pause uten kontakt. Siden tas det skritt til nye forhandlinger osv. osv.

Det er som en matematisk formel. Kun tidsperiodene og argumentene varierer litt.

Nord-Korea gir alltid USA skylden , og et av problemene er at det ikke helt er USAs problem. Riktig nok står USA stadig som garant for Sør-Korea og har tropper og baser i Sør-Korea. Men det er en reminisens fra den gang Sør-Korea var den siste dominobrikken som sto oppreist under trykket fra de kommunistiske mastodontene Kina og Russland. I dag er Nord-Korea grunnleggende de omkringliggende stormakters problem. Sør-Korea og Japan som de økonomiske stormakter — Kina og Russland som de militære og politiske.

Ut av det blå meddelte Nord-Korea torsdag at landet trekker seg fra sekspart-forhandlingene som hadde som målsetting å overtale Nord-Korea til å skrote ambisjonene om å bli atommakt. Nord-Korea satte dem stand by allerede i juni, men har nå suspendert dem inntil videre.

Ved samme anledning meddelte regjeringen at Nord-Korea nå rår over atombomber. Det er trolig riktig. Men det kan også være løgn - en bløff for å skremme. Hvis Nord-Korea har bomben kan det bli foretatt en underjordisk prøvesprengning i overskuelig fremtid, og krav om forhandling vil bli fulgt opp av trusler. Er det bløff kan det være et nytt triks til å drive utpressing overfor det internasjonale samfunn. Det vil bli satt en høy pris for å ødelegge de kanskje ikke-eksisterende bomber.

Repr e sentanter fra det kinesiske kommunistpartiet ventes om kort tid til Pyongyang i et forsøk på å lodde stemningen. Handler det bare om nye krav om gratis energi, teknologi eller mat? Eller ligger det regionale ambisjoner bak retorikken fra leder Kim Jong-Il?

Nord-Korea har trukket seg fra den internasjonale Ikke-sprednings-avtalen og minner på et kritisk tidspunkt verden om at selv om terrorbalansen er et avsluttet historisk kapittel er atomvåpen stadig en reell trussel. Men på sikt er trusselen ikke mot USA men først og fremst mot utviklingen i Kina og Russland.

PROTESTER: Nord-Koreas erklæring torsdag om at landet har atomvåpen utløste demonstrasjoner i Sør-Koreas hovedstad Seoul i går. Nord-Korea åpnet i går for å gjenoppta samtaler om landets atomvåpenprogram dersom USA endrer sin politikk.<br/> FOTO: KIM KYUNG-HOON, REUTERS