TOR TOLSTRUP

VINTEREN I NORD-KOREA vil bli preget av sult og kulde. Landet vil bli uten amerikansk olje, som USA stoppet leveransen av da Nord-Korea innrømmet at de nå var i gang igjen med å lage atomvåpen. Men det spillet som desperadoene i Pyongyang nå har satt i sving, truer med å ende i kaos. Det berømte «point of no return» er nå så faretruende nært at det sannsynligvis bare er en amerikansk holdningsendring eller en kinesisk intervensjon som kan redde stumpene.

I oktober 2002 innrømmet Kim Jung Il at Nord-Korea var i besittelse av atomvåpen. Da han for et par dager siden tilføyde at Nord-Korea overveide å trekke seg ut av den atomære ikkespredningsavtalen, var det et klart signal om at landet nå utfordrer skjebnen, og en klar utfordring til USA. Som vanlig må man tilføye, med velkjente strategiske og taktiske vinkler:

Nord-Korea kan spille på den nye, fredsvennlige sør-koreanske presidenten Roh Moo-hyun, på Japans motstand mot USAs Korea-politikk, på Russlands ønske om en løsning gjennom dialog (og om økende innflytelse i Øst-Asia), på den økende anti-amerikanismen i Asia (som var en av kinesiske mediers hovedoppslag ved årsskiftet), og på Kinas økende internasjonale innflytelse.

USA AVVISTE FREDAG Nord-Koreas krav om en ikkeangrepspakt, og sa at det avgjørende spørsmålet er hvorvidt Nord-Korea avbryter sitt atomvåpenprogram. President George W. Bush sa i Sør-Korea i fjor at vi ikke har noen fiendtlige hensikter, så en ikkeangrepspakt er ikke det saken gjelder, sier en høytstående kilde i Bush-administrasjonen.

Tidligere fredag sa Nord-Koreas Kina-ambassadør at de ønsker utenlandsk mekling velkommen i striden med USA om landets atomvåpenprogram. Men ambassadøren sa samtidig at landet ikke ville godta noen forhåndsbetingelser for samtaler, og at landet ønsket en sikkerhetsgaranti fra USA, det vil si at de to landene inngår en ikkeangrepspakt.

På bakgrunn av dette forsøker Nord-Korea å vinne gehør for sin påstand om «at USA med sitt krav om at Nord-Korea ikke må fremstille atomvåpen, bare ønsker å avvæpne landet før et amerikansk angrep».

Det hele ser svært enkelt ut: Når USA ikke vil forhandle eller inngå avtaler, og holder på å sette sitt ellers så gode omdømme i Asia over styr, ja, da rasler nordkoreanerne nok en gang med det eneste de har å rasle med: trusselen om atomvåpen.

INNEN RELATIVT KORT TID kan Nord-Korea antakelig ha helt «ferske» atomvåpen. Og situasjonen kan lett komme helt ut av kontroll, hvis for eksempel USA har hendene fulle i Irak.

Nord-Koreas sabelrasling har et skjær av desperasjon. Men logisk sett er den også en konsekvens av den nye amerikanske sikkerhetspolitikken: at USA forbeholder seg retten til å rette preventive angrep mot land som utgjør en trussel. Nord-Korea vet at ingen av dets naboer ønsker dette. Aller minst Kina, hvis nye leder Hu Jintau har fått et alvorlig strategisk dilemma å slåss med. For Kina er en viktig spiller i det koreanske dramaet. Dels på grunn av sin innflytelse i regionen, dels fordi Kina er Nord-Koreas eldste allierte. I praksis er dette brorskapet sannsynligvis bare historisk og ideologisk teori, for på den lange marsjen mot markedskapitalisme har kineserne mer bruk for Sør-Koreas og USAs forretningsmenn enn for generalene i Pyingyang. Men fortsatt har Kina helt vitale interesser i Nord-Korea, som de har en lang felles grense med.

KINA STÅR FAST PÅ ønsket om en atomfri koreansk halvøy, men har ikke utvetydig kritisert Kim Jung Ils styre. Nå befinner Kina seg i en spesielt vanskelig situasjon. De færreste kinesiske politikere og analytikere er i tvil om at Nord-Korea er et økonomisk dårlig papir. Men allikevel har Kina fortsatt med, både direkte og indirekte, å hjelpe nordkoreanerne. I tillegg kommer at Kina bare dårlig har lagt skjul på sin frykt for følgene av amerikanernes krig mot terror, fordi den etter Kinas og mange andre asiatiske lands oppfatning bare har et eneste mål: amerikansk dominans i Asia.

USAs aksjoner etter 11. september har betydd en militær innsirkling av Kina og vanskeliggjør Kinas adgang til rike energireserver i sentral-Asia. Derfor holder Kina fast på det «sugerøret» de har i Asia, og derfor vil Kina sannsynligvis gå langt for å unngå en militær konfrontasjon på den koreanske halvøyen.

Kanskje enda mer avgjørende: derfor snakker Kina og Russland, som på mange områder har felles interesser, ganske godt sammen for øyeblikket. Samarbeidet mellom Kina, Russland, Kasakhstan, Kirgisistan, Tadsjikistan og Usbekistan, som ble etablert som «Shanghai-gruppen» i 1996, har vært en suksess.

DET HELE HANDLER I BUNN og grunn om to ting: energi (olje og naturgass) og politisk dominans.

Derfor kan man forestille seg at Kina tar imot Sør-Koreas oppfordring, intervenerer som mekler og scorer noen viktige poeng i spillet om Asia — muligens med Russland som medspiller - i et forsøk på å unngå at den amerikanske utsultningsstrategien av Nord-Korea skal føre til en militær og humanitær katastrofe i nordøst-Asia.

Jyllands-Posten/Bergens Tidende