JØRN UZ RUBY Omagh/Belfast

I Omagh har de snakket om det i årevis, men det er blitt med snakket. De ville reise et verdig minnesmerke for dem som ble drept og lemlestet da den siste store bomben eksploderte i Nord-Irland. Problemet er å finne de rette ordene.

Michael Gallagher husker den dagen for åtte år siden som det var i går. Sammen med sin 21-årige sønn, Adrian, drev han bilverksted litt utenfor byen.

— Ved lunsjtid den lørdagen lånte Adrian min kones bil ned til byen. Han ville kjøpe et par nye jeans til helgen. «Det tar bare et par minutter,» sa han.

Det skulle bli de lengste minuttene i Michael Gallaghers liv. Han lå under en bil i verkstedet da hele bygningen ristet. Klokken var 15.10 15. august 1998. Han var ikke et øyeblikk i tvil om at det var en bombe.

— Da jeg kom utenfor verkstedet, kunne jeg se en kjempesky over byen. Jeg skyndte meg hjem. Patsy, min kone, var bekymret fordi Adrian ikke var kommet hjem ennå. På tv fortalte de om stadig flere ofre. Jeg sa at de skulle slå av fjernsynet, og dro selv ned til byen. Området rundt Market Street var avsperret. Det liknet en krigssone. Men det var en underlig stillhet. Folk gikk rundt som om de var fanget i et kollektivt sjokk. Ingen kunne tro at det kunne skje hos oss. Det hadde ikke vært noen strid, vi forsto det ikke. Katastrofen var så stor at det ikke var plass til sinne. Jeg husker jeg personlig følte mer sorg enn sinne.

På en parkeringsplass sto det to biler. Den ene var hans kones.

— På sykehuset traff jeg en av Adrians kamerater med store brannskader i ansiktet. De hadde stått sammen da bomben eksploderte. Sykehuspersonalet begynte å stille spørsmål av en slik karakter at jeg ante det verste: Særlige kjennetegn, klær, eiendeler. 18 timer ventet jeg før jeg begav meg ut på den verste oppgaven i mitt liv: Å dra hjem til Patsy for å fortelle henne at Adrian ikke kom tilbake.

En ny start

Etter nesten 30 års borgerkrigsliknende tilstand i Nord-Irland mellom katolikker og protestanter var partene omsider nådd frem til en fredsavtale i påsken 1998 - en avtale som ble konfirmert av en folkeavstemning i både Nord-Irland og den irske republikken. Mange snakket om en banebrytende fredsavtale for Nord-Irland. Men så sprang bomben i Omagh. Med ett slag syntes alt håp om en fredelig fremtid å være slukket.

Gjerningsmennene hadde regnet med at bomben i Omagh ville markere en retur til den form for maktpolitikk der den mest brutale dikterte dagsordenen. Men i stedet for å bombe fredsprosessen tilbake, ble tragedien på flere måter et signal om en ny start. Hele Irland syntes for en gangs skyld forent i en felles beslutning om å stoppe volden. Fra Belfast i nord til Cork i sør lød nye toner. På ukedagen for katastrofen samlet 40.000 mennesker seg i Omagh for å minnes og ære de døde og sårede.

Dr. No

I Omagh nedsatte man en komité som skulle sørge for at det ble reist et permanent minnesmerke over begivenheten. I en liten minnelund like ved eksplosjonsstedet ble det reist en foreløpig granittstein med innskriften: «Til ære og minne om 15. august 1998.»

— Men det er jo totalt intetsigende, sier Michael Gallagher. Etter katastrofen tok han initiativ til å opprette «Omaghs støtte- og selvhjelpsgruppe», som så det som sitt formål å kjempe for ofrenes rettigheter, blant annet fortelle sannheten om hva som skjedde 15. august 1998. Den kampen fortsetter nå på åttende året. I et videre perspektiv er det samme kampen som kjempes for å oppnå en varig fredsavtale for Nord-Irland.

Påskeavtalen banet vei for at man fikk etablert en selvstyrende forsamling for Nord-Irland i Stormont-palasset utenfor Belfast. Men en av de viktigste brikkene i det brokete politiske spillet falt aldri på plass. Ian Paisley, lederen av Democratic Ulster Party (DUP), sa: - Det blir over mitt lik å sitte i samme rom som Sinn Fein-lederen Gerry Adams. En mann han uten forbehold betegnet som terrorist.

Sinn Fein er den politiske grenen av IRA. På grunn av sin uforsonlige holdning til ethvert samarbeid med katolikkene de siste 30 årene har Paisley fått tilnavnet Dr. No. Å få de to til å sitte i samme rom - for ikke å snakke om samme regjering - er stadig en av de største hindrene for en varig løsning i Nord-Irland. De har tiden frem til fredag på å løse problemet, ellers blir Stormont oppløst, politikerne blir sendt hjem uten lønn, og London overtar styringen.

Et farlig vakuum

De siste fire årene har Nord-Irland svevd i et farlig politisk vakuum. I perioden etter fredsavtalen i 1998 og frem til 2002 humpet den parlamentariske prosessen av gårde uten å komme noe sted. Mistilliten mellom protestanter og katolikker var fortsatt uoverstigelig. Men i 2002 sprang en politisk bombe midt i Stormont-palasset: Politiet stormet bygningen og arresterte Sinn Feins administrative leder, Dennis Donaldson, for spionasje. Det viste seg at han var leid av den britiske etterretningstjenesten MI5. Donaldson ble løslatt mot kausjon og forsøkte å gjemme seg sør i Irland. En måned senere ble han funnet drept.

Den kontante avregningen med dem som IRA betegner som forrædere, kjenner Michael Gallagher altfor godt. Michaels bror meldte seg til den nye politistyrken PSNI (Police Service of Northern Ireland). Det kom til å koste ham livet. Hittil har Sinn Fein ikke anerkjent PSNI. De betrakter stadig politistyrken som en forlengelse av det forhatte Royal Ulster Constabulary, RUC, som opp gjennom historien har vært protestantenes. Innen fredag 24. november må Sinn Fein ha anerkjent PSNI.

Strid om ord

Saken om minnesmerket i Omagh gikk i stå fordi byrådet er dominert av Sinn Fein-folk, mener Michael Gallagher. Nylig fikk byen bevilget penger til å renovere en del av Market Street. Michael og selvhjelpsgrupper ønsket en minnetavle, men ordlyden utløste ballade:

«For å ære og minnes de 31 personene som ble drept, og de hundrevis fra tre nasjoner som ble lemlestet av en bilbombe utløst av en terroristisk republikansk avvikergruppe.»

Ordene rammet direkte det dype såret som har så vanskelig for å heles.

— De liker ikke ordet «bilbombe», fordi det har vært IRAs visittkort. Og de kan heller ikke forlike seg med uttrykket «terroristisk republikansk avvikergruppe». Men for oss, ofrenes pårørende, er det viktig at sannheten kommer frem. Det er ingen hemmelighet at gjerningsmennene er en utbrytergruppe fra IRA, som kaller seg «det virkelige IRA», og at de stadig truer med voldelige represalier.

For kort tid siden sendte gruppen ut trusler mot ledende Sinn Fein-folk som våger å anerkjenne PSNI og en fredelig politisk vei. Trusselen blir tatt ytterst alvorlig av både britiske og nordirske sikkerhetsstyrker.

Sinn Feins lakmustest

For David McClarty fra Ulster Unionist Party, UUP, er spørsmålet om anerkjennelse av PSNI lakmustesten på Sinn Feins lojalitet mot den demokratiske prosessen.

— Det vil være en avgjørende innrømmelse og samtidig en anerkjennelse av at Nord-Irland er en del av det britiske kongeriket, sier han.

Philip McGuigan fra Sinn Fein ser ingen hindringer for den parlamentariske prosessen. Det skulle i så fall være at Democratic Ulster Party med Ian Paisley i spissen fortsatt ikke vil sitte ved bordet med Sinn Fein.

— Vi er klar til å anerkjenne PSNI, sier han, men vi krever at DUP snakker direkte med oss og ikke bare gjennom britene, slik de har gjort de siste 30 årene.

Peter Weir fra DUP er ikke imponert over McGuigans løfter.

— Jeg tror Sinn Fein beveger seg i rett retning, men de omsetter fremdeles ikke ord i handling, sier Weir.

Det var akkurat det selvhjelpsgruppen i Omagh gjorde. I ly av natten fjernet de granittsøylen fra minnelunden og fikk en steinhogger til å meisle teksten som nå forteller deres versjon av historien. Foreløpig har ikke byrådet grepet inn. Men om det blir siste ord i saken, tør ingen si. For i Nord-Irland er man forsiktig i omgangen med ord.