Utvidelsen er omsider i boks, men EUs irske formannskap har ikke tid til å puste ut. Statsminister Bertie Ahern har to andre jobber han helst må ha unna før sommeren: EUs grunnlov skal sluttbehandles og Romano Prodi skal få sin etterfølger som president for EU-kommisjonen. Jobben er tradisjonelt EU-systemets maktposisjon nummer en. Kommisjonen har monopol på formelt å fremme lovforslag og Kommisjonen skal se til at vedtak følges opp i praktisk politikk.

God mann for nei-siden

Under forrige norske EU-kamp satt franskmannen Jacques Delors som president for Kommisjonen. Fra 1985 til 1994 var han pådriver for de fire friheter, for den økonomiske og monetære union og for at EU måtte utvikle samarbeid på mange andre områder, som utenriks— og sikkerhetspolitikk. Ja, Delors sto bak hele utviklingen fra det avansert mellomstatlige handelssamarbeidet som den gang het EF, til det langt større og mer omfattende prosjektet EU vi ser i dag.

Dermed var Jacques Delors også en overordentlig god mann for den norske nei-siden. Ikke bare ville han ha et EU det var lett å mobilisere nordmenns skepsis mot, han var dessuten en litt fjern, fransk intellektuell det ikke hadde noen hensikt for den norske ja-siden å sende ut på folkemøter.

I dag har vi på mange måter fått det EU Delors ville ha. Til gjengjeld er Kommisjonen ikke som den var.

I Delors tid var Kommisjonen det europeiske samarbeidets kraftsentrum og han selv den klare sjefen.

Kommisjonen mister makt

Men etter Delors kom luxembourgeren Jacques Santer. Han huskes bare for et vanstyre som endte med at Europaparlamentet tvang ham til å trekke seg. Så kom dagens mann, Romano Prodi. Italieneren får noe ære for EUs største utvidelse noen gang, men ellers har han verken vært særlig visjonær eller samlende.

At Kommisjonen har vært under temmelig svak ledelse etter Delors' avgang er en av grunnene til at de andre institusjonene har kunnet svinge seg opp. I dag er det lett å finne forståsegpåere som mener Europaparlamentet er blitt (minst) like mektig som Kommisjonen.

Det er bra i et demokratisk perspektiv. Verre er det kanskje at Rådet også har styrket seg i forhold til Kommisjonen. I rådet sitter representanter for medlemslandenes regjeringer.

Trenden de siste årene er at de store landene har begynt å skalte og valte med de små. Derfor håper mange av EUs mellomstore og små at den neste presidenten for Kommisjonen blir sterk nok til å ta noe av makten tilbake.

Chris Patten...?

Alle som til nå har vært nevnt er kjente som sterke, markante ý og alle er menn. Det heteste navnet akkurat nå er Chris Patten, EUs utenrikskommissær og tidligere britisk guvernør i Hongkong. Patten er noe så sjeldent som konservativ britisk EU-tilhenger, og bekreftet i går at han er interessert i jobben. Sittende president i Europaparlamentet Pat Cox står også sterkt. Den joviale iren er åpent interessert. I morgen ventes han å si om han går for en ny tørn i Europaparlamentet eller om han satser alt på Kommisjonen.

Begge disse vil trolig slå godt an i norsk offentlighet. De snakker engelsk uten truende aksenter og er ikke utpregete «føderalister», det vil si tilhengere av mest mulig makt til Brussel.

Sentrum-høyre politiker

Men et knippe kandidater fra andre steder enn De britiske øyene kan være mer velkomne i Nei til EU. Belgias statsminister Guy Verhofstadt er en ordentlig føderalist og dessuten fra et land nordmenn ikke har noe forhold til. Antonio Vitorino, EU-kommissær fra Portugal, har godt ry i Brussel, men er et helt ukjent navn for de fleste. Finlands tidligere statsminister Paavo Lipponen nevnes også, men er nok mindre aktuell fordi han er sosialdemokrat.

Europaparlamentet ventes nemlig å få sentrum-høyre-flertall også ved valget i juni. Denne gangen er flertallet ikke innstilt på å svelge en kandidat fra venstresiden, slik de godtok Romano Prodi sist.