Fredsprosessen i Sudan og lidelsene til 1.5 millioner mennesker på flukt i og fra Darfur-provinsen i Vest-Sudan er kommer langsomt i bakgrunnen.

Kanskje mest fordi ingenting skjer.

Eller rettere fordi så lite skjer.

NÅ HAR VERDENSSAMFUNNET funnet, for å si det folkelig, tiden inne til å slå i bordet.

Når FNs sikkerhetsråd torsdag og fredag kommer sammen til møte i Kenyas hovedstad Nairobi, står en sak på dagsordenen:

Sudan.

Det er ikke vanlig praksis at FNs høyeste utøvende organ — kall det gjerne verdensregjeringen - flytter ut av hovedkvarteret i New York for å ha formelle møter. Denne gangen skjer det for å vise den støtte som sudanerne har til å beskikke sitt hus. Å få arbeidet med fredsavtalen mellom nord og sør fra Naivasja tilbake på sporet og ikke minst få slutt på katastrofen i Darfur-provinsen der, sterkt forenklet, svarte opprørsstyrker i Den sudanske frigjøringshæren (SLA) og Rettferdigshets- og likeverdbevegelsen (JEM) har reist seg mot den arabiskættede regjeringsstøttede befolkningen, først og fremst representert ved Janjaweed-militsen.

Resultatet av Nairobi-møtet blir en resolusjonstekst som i sterke ordelag krever at nå må det bli slutt på fomlingen både i regjeringskontorene og i opprørsbevegelsene. Det er en oppfølging av resolusjoner fra tidligere i høst der situasjonen i Sudan ble betegnet som en trussel mot verdensfreden og en fare for sikkerhet og stabilitet i regionen. Den siste åpnet for såkalte «Kapittel 7»-tiltak - forskjellige former for maktbruk - om partene ikke klarte å enes ved forhandlingsbordene.

EN TING ER DET som står i resolusjonstekstene. En annen ting er det som formidles til regjeringen i Khartoum og til lederne for opprørsbevegelsene i direkte samtaler og i telefonsamtaler. Og som vil bli gjentatt og gjentatt mens Sikkerhetsrådet er samlet i Nairobi.

Det skal være alt annet enn diplomatisk språkbruk som nyttes.

Partene har allerede fått beskjed om at om de ikke kommer i gang med konkretisering av Naivasja-avtalen, og om ikke det blir orden på problemene i Darfur, så kan dette få alvorlige konsekvenser for den videre bistand til utviklingen av Sudan. Ikke det at pengesekkene vil snøres igjen, det er ikke noe ultimatum i den forstand, men flere av de store bidragsyterne gir nå uttrykk for at de ser for seg andre steder å bruke pengene, i land og på prosjekter der situasjonen er mer normal enn det man ser i Sudan.

De fem faste medlemmene i Sikkerhetsrådet - Kina, Frankrike, Russland, Storbritannia og USA - står bak denne linjen. Og den støttes av de afrikanske medlemslandene i Sikkerhetsrådet.

Etter alt å dømme vil Sudan også bli gitt en heller kort tidsfrist, kanskje så knapp som innen årets utgang, til å få fortgang i fredsprosessene.

MENS FLYKTNINGER DØR av sult, utmattelse og det meste av det som finnes av epidemiske sykdommer, klarte regjeringen og opprørsstyrkene i Darfur for noen dager siden å komme frem til en avtale som skal garantere for flyktningenes sikkerhet og at den humanitære hjelpen kommer frem.

Det var en avtale som satt meget langt inne. For regjeringen var det problematiske punktet et forbud mot bruk av fly og helikopter i jakten på opprørere og flyktninger.

Problematisk bl.a fordi opprørsstyrkene, spesielt SLA, også er blitt råere i sin fremferd med angrep på arabiske bosettinger som til nå har forsøkt å stå utenfor konflikten. Samtidig er krigsområdene blitt utvidet både mot sør og mot øst. Det er tatt gisler, og det er antatt at noen av disse er blitt drept.

SLA skal ikke ha problemer med nyrekruttering, det meldes også om et økende innslag av barnesoldater i SLA-rekkene. Våpen skal ikke være noe problem, «Dødens kjøpmenn» når frem der hjelpearbeidere med mat, vann og medisiner må gi opp etter å ha blitt ranet både for hjelpesendinger og personlige eiendeler.

Sudan-rapporten som FNs generalsekretær Kofi Annan legger frem til Nairobi-møtet skal være trist lesning. Og før det kommer Amnesty International i dag med en rapport om våpensalget til Sudan, der både våpentyper og opprinnelsesland katalogiseres.

- ALLE PARTER HAR SKYLD i at situasjonen er som den er, sier en erfaren diplomat. Og den er så sammensatt at den er vanskelig å løse.

I en slik uttalelse ligger mye av årsaken til den oppgitthet som fører til at «den siviliserte verden» nå bruker trusler for å finne fredelige løsninger i Sudan.