Erik Thomle

Solen steker fra en truende blå himmel. Ikke antydning av en sky horisonten rundt, og regntiden skal først være over om en måned.

Men nedenfor skrenten velter skitne vannmasser forbi, og det lyder som en spøk da den unge franske kvinnen påstår at hun vil vade gjennom den rivende strømmen, fordi det er umulig å få firehjulstrekkeren med over.

Men Elode Andraun, sjef for den hollandske avdelingen av Leger uten grenser i Tchad, mener det alvorlig. Hun skal frem til landets østligste by, Adré, på grensen til Sudan og nekter å la seg stoppe av en wadi — et elveleie som er tørrlagt det meste av året.

Ute ved Adré siver flyktningene stadig inn i Tchad.

Men gårsdagens skybrudd har stanset alle på bredden av elveleiet. Regnskyllene oppe i nord har skapt en fossende 200 meter bred strøm. Det var disse regnskyllene som avbrøt flyforbindelsen fra Tchads hovedstad N´djamena til Abeche, sentrum for alt hjelpearbeid for de nesten 200.000 flyktninger som er kommet over grensen fra Darfur-provinsen i Sudan.

Overfarts-betaling

På bredden av Wadi Moura, som strømmen heter, venter også lastebiler fra World Food Program, som i snart to uker forgjeves har forsøkt å nå ut til leirene ved grensen.

Nå er mudderstrømmen sunket så mye at det er mulig å vade gjennom vannmassene. Og kanskje vil de første bilene snart bli trukket over den knudrete og leireaktige bunnen.

Men Eloide Andraun har gitt opp å få Toyota Landcruiseren med de røde bokstavene MSF - Medecins Sans Frontiers - over wadien. På begge bredder sitter lokale arbeidere og venter på at noen vil forsøke å slippe over. Inne under trærne blir det diskutert intenst.

— Systemet er at man forhandler om prisen for å bli trukket gjennom vannet hvis bilen kjører seg fast. Normalt er det omkring 5000 franc (70 norske kroner), forteller hun. - Kommer bilen gjennom uten hjelp, får man halvparten av pengene igjen. Resten skal dekke den service arbeiderne yter ved å sitte klare.

Vil man ikke betale og kjører fast likevel, må det forhandles om prisen ute i strømmen. Da blir den mange ganger høyere.

En annen bil fra MSF dukker opp på den andre bredden, og Eloide Andraun gjør alvor av den innledende spøken.

Hun må også ha med seg hele lasset av medisinsk utstyr.

Et tjuetall lokale tømmer firehjulstrekkeren hennes, løfter kasser og pakker opp på hodet og begir seg forsiktig gjennom vadestedet på lang rekke.

Dette er nødhjelp under de mest ekstreme forhold.

Nå kan en se at vannet er sunket. Oppe under trærne går forhandlingene om autohjelp iherdig og høylytt, for snart er det mulig å komme over for mindre biler uten last.

Den første er en brun firehjulstrekker med maskingevær på taket.

— Politiet, sier noen kvinner advarende. Men den blir fotografert likevel.

Selvfølgelig kjører den seg fast.

Raskt er 20-30 mann samlet rundt bilen og skubber, hiver og gynger den gjennom elven. Vannet er de fleste steder vel en halv meter dypt, men bunnen går opp og ned som en oversvømmet grøft under veiarbeid.

Etter en halv time lykkes det. Da sjåføren åpner dørene oppe på bredden, velter sølevann ut til enorm jubel for alle tilskuerne.

Atskilte familier

Gregoire Muller fra den internasjonale Røde Kors-komiteen i Sveits sitter og ser på, mens han venter forgjeves i sin firehjulstrekker. Han har ingen til å hente seg på den andre siden, og sjåføren vil ikke forsøke å forsere vannet i dag.

Røde Kors-komiteens viktigste arbeid i Tchad er forsøk på å gjenforene familier som er blitt skilt under flukten. Ingen vet hvor mange det dreier seg om. Men det er tusener og atter tusener.

I dag skulle Gregoire Mullet ha opprettet kontor i Farchana-leiren en times kjøretur på den andre siden av Wadien. På kontorene i leirene kan flyktninger etterlyse familiemedlemmer de har mistet kontakten med og som kanskje befinner seg i andre leirer på denne eller på Sudans side av grensen.

Nå blir kontoret i Farchana forsinket, men skaden er ikke veldig stor, vurderer han. Gjenforeningsarbeidet kan ta år.

— Særlig blant flyktningene fra det nordlige Darfur er mange familier blitt skilt, fordi de ble utsatt for flyangrep, så folk flyktet til alle kanter, forteller han. - Lenger nede i Darfur ble de angrepet av ryttere og flyktet mer eller mindre alle i samme retning.

Buss på avveie

Nå skrider en kamel med hodet stolt løftet gjennom vannet.

Den gamle mannen som eier kamelen, har normalt ingenting å gjøre. Men når regnet fyller wadien, transporterer han og det høye dyret hans spesielt utsatt gods som ikke må bli vått.

Alt annet blir overlatt til de lange rekkene med bærere.

Etter hvert som solen går litt mot vest, dukker grupper av kvinner i spraglete klær opp. Noen har esler med småbarn surret fast til kurver på siden. Nesten alle har spedbarn i et stykke klede på ryggen.

De vader ut i vannet mens de pisker på de skrytende eslene med tynne grener og lyser opp i grønne, lilla, blå og gule farger.

Mennene deres er reist i forveien med kveget og de store barna. Nå følger kvinner, spedbarn og esler etter.

Eldgamle Toyotaer, som for lengst ville blitt skrotet i Europa, blir tømt for sine store lass av tesekker og durer ut i den brune strømmen. Den ene kommer opp på motsatt bredd uten hjelp, den andre setter seg uhjelpelig fast i mudderet på bredden og må lempes videre av menneskekrefter.

Hver gang det lykkes jubler alle hujende og klappende.

Men de tungt lastete Mercedes-lastebilene med nødhjelp venter forgjeves. Vannet synker bare ytterligere noen få centimeter i løpet av ettermiddagen. Langt fra nok til at de kan komme seg over og videre til leirene i øst.

En gammel buss tettpakket med mennesker - også på taket - forsøker, men havner med bakhjulene dypt nede i gjørmen.

Flere timer senere sitter de der fortsatt, mens andre forsøker å grave hjulene fri. Først to dager senere er bussen borte.

Midt ute i strømmen ligger restene av en lastebil som for lenge siden tok sjansen for tidlig. Nå er den nesten dekket av sand.

En krise langt fra alt

Tilbake i Abeche gir World Food Program husly til strandete utlendinger. Lederen av stasjonen, Amadou Sanake fra Mali, deler de andre organisasjonenes bekymringer over de ekstreme vanskelighetene med å få mat og annen hjelp gjennom vannet.

Han har tidligere arbeidet for WFP i Irak og i Burundi, men aldri under forhold som er i nærheten av disse.

— Kriseområdet ligger langt fra alt, og klimaet er vanskelig. Det er nesten 1000 km til hovedstaden N´djamejnna, og vi kan ikke bruke vanlige veier fordi de er ødelagt av regnet. Så alt må transporteres opp gjennom de nordlige områdene, forteller han over kveldsmaten og legger smilende til at World Food Program naturligvis ikke kan avvise fremmede til et måltid mat.

— Vi er i ferd med å få 40 lastebiler gjennom en Libya-korridor, men vi vet ikke nøyaktig når de kommer. Foreløpig er det mat nok i leirene ut august, men vi må i gang med å dele ut rasjoner for september ganske snart. Og vi vet ikke om det plutselig kommer langt flere flyktninger over grensen.

— Akkurat nå er det kommet 8000 spontane flyktninger som vi ikke hadde planlagt for.

Mangel på vann

Større enn problemene med å få mat frem, er problemene med å skaffe vann til så mange mennesker i et område der ørkenen langsomt eter seg inn over savannen.

FN regner med at flyktningene kan klare seg med 15 liter om dagen - noen få prosent av gjennomsnittsforbruket i Norge.

Men i den største leiren, Bredjing, hvor mer enn 40.000 er samlet, var det inntil for få dager siden bare 1,7 liter pr. flyktning. Akkurat nok til å overleve. Nå gir boringer så mye at det blir 12 liter til hver.

Og så dukker opp en annen frykt. Solen stråler fra den skyfri himmel. Regntiden skulle gjerne ha fortsatt ut september. Det ville ha sikret en god høst.

— Men på vårt møte med guvernøren uttrykte han frykt for at regntiden er i ferd med å ta slutt, sier Amadou Samaka. - Det vil være en katastrofe for høsten, og da må vi kanskje også til med å dele ut mat til lokalbefolkningen.

<b>FAST I GJØRMEN:</b> Denne bussen ville over elveleiet - men kjørte seg fast. I to dager sto den før det lyktes hjelperne å få den løs.
<b>PÅ FLUKT:</b> Med eiendelene på hodet forsøker flyktningene å komme over grenseelven.<p/>CARSTEN INGEMANN (foto)
<b>HJELPEN SKAL FREM:</b> Det er ikke lett å komme seg over elveleiet i regntiden. Og hjelpearbeiderne har kke altid tid til å vente på tørrere vær.<p/>CARSTEN INGEMANN (foto)