Vi står på fergen inn mot Manhattan og stirrer på den blå himmelen over downtown hvor Twin Towers engang fylte horisonten. Klokken er kvart på ni, og det er akkurat ett år siden katasstrofen inntraff.

— Det er sånt et New York-øyeblikk, kvart på ni, sier sykepleier Susan Harloff (56) og tørker en tåre fra øyekroken etter å ha observert ett minutts stillhet.

— Alle er travle, på vei til jobb, kanskje litt for sein, med avisen under armen.

Datteren Meredith Bloedorn (36) gir henne en klem. De sto her på fergen fra Staten Island nøyaktig på samme måten i fjor klokken kvart på ni.

— Vi hørte duren av flyet, og så røyken fra downtown. Men jeg skjønte ikke helt hvor ille det var før jeg hørte en dame skrike. Det var ikke noe vanlig skrik, det var et slikt som får blodet til å fryse til is. Så begynte flere mennesker å skrike. Det varte en stund. Deretter ble det fryktelig stille, forteller Meredith om septembermorgenen i fjor.

Manhattan skyline

Ingen er mer fortrolige med Manhattan skyline enn passasjerene som tar fergen fra Staten Island hver dag. Den møter dem med hver morgen på vei til jobb, og tar farvel hver kveld med tusenvis av opplyste vinduer. Fergen går rett forbi Frihetsgudinnen og legger til på sydspissen av Manhattan. Derfor er det svært mange som jobber downtown og bor på Staten Island, den minste av New Yorks fem bydeler.

— Svært mange av dem som er på fergen har familie og venner som jobber i Wall Street-distriktet, sier Meredith, som har tatt fergen hver morgen i 11 år.

— Det var mange fortvilte mennesker ombord den morgenen. Men vi kunne ingenting gjøre, annet enn å sitte og se på det hele, og gråte sammen.

Fergen gikk nesten helt inn til Manhattan, før kapteinen, uten å si et ord på høytaleranlegget, snudde og dro tilbake over sundet.

— Solen skinte i alt papiret fra eksplosjonen og først fikk jeg en absurd ide om at det var en masse fugler som fløy rundt bygningen. Men når vi kom nærmere så vi jo at det var kontormatriell, ting som man vanligvis har i et kontor, som bare fløt rundt i luften, sier Meredith.

Vel tilbake på Staten Island satt de og så på mens skylinen styrtet i bakken. Fergene brakte stadig nye horder av mennesker dekket i sot og aske.

— Hva betyr 11. september for dere nå? Dette øyeblikket, denne dagen?

— Jeg føler at det vil bli en dag for å minnes. Ganske enkelt. Og vi har blitt enige om at vi skal tilbringe dette øyeblikket sammen, hvert år, sier Susan, som var på vei til et jobbintervju i World Trade Center 11. september.

— Ja, sier Meredith bare, og legger armen om moren igjen.

- Bygg noe enda større

Richard Wolfpaw Thomas står i baugen og ser mot byens silouett, som vokser i horisonten.

— Nå har New Jersey snart like stor skyline som New York, sier han misbilligende.

— De må bygge noe stort opp igjen, noe majestetisk og enda større. Det er fælt å stå her dag etter dag og se på denne puslete profilen.

Thomas har reist med fergen helt siden tårenene ble bygd på begynnelsen av syttitallet.

— Jeg var student den gangen. Jeg så dem komme opp, og jeg så dem falle ned. Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle oppleve den dagen, sier han.

Svært mange av passasjerene har på seg de amerikanske fargene, på slips eller skjerf eller små sløyfer på jakkeslaget. Butikker og kafeer har delt ut sløyfer til alle som ville ha.

De fleste sitter imidlertid inne i fergen, og vender blikket i gulvet når tiden kommer for å minnes 9.11.

— Jeg pleide å sitte bak i fergen hver kveld på vei fra jobb og se på Manhattan skyline. Den var så vakker, sier Connie Conti, som har tatt fergen til jobben sin som advokatsekretær i 20 år.

— Men nå sitter jeg aldri der lenger. Jeg orker ikke.

Kaos

Vel fremme på Manhattan myldrer passasjerene ut av terminalen og videre inn i hverdagen.

Turister og pressefolk har stimlet sammen omkring Ground Zero, og presser seg mot sperringene for å få et glimt av seremonien som foregår på ulykkesstedet.

Noen går med tårer i øynene, andre strekker hals og knuffer med albuene for å få bedre utsikt. Mange virker mest opptatt av å forevige seg selv og andre med sine arsenaler av kamera og video-opptakere.

En politikvinne roper til folk at de må bevege seg videre. Noen ungdommer har satt opp en bod der man kan stoppe for å be.

Men det kan virke som om newyorkerne selv er lei av å stirre hjelpeløst på hullet i bakken. De markerer dagen med å gå demonstrativt på jobb. Noen innrømmer at de er litt skvetne av terroradvarslene - men de fleste vil bare at livet skal gå videre. 11. september er "business as usual", og slik må det være.

— Jeg kjenner endel folk som ikke går på jobb i dag. Alle går jo på nåler. Men jeg synes det er viktig å gå på arbeid i dag, sier Luz Raia, som har på seg øredobber, skjerf og pins med flaggmønster.

— Det er den beste måten å markere dagen på, å demonstrere at livet nå går videre.