Katherine Munoz' tårevåte ansikt søker etter svar.

— Hjelp meg? Please, hvor er han, hvem kan hjelpe? lyder det gråtkvalt, mens hun ivrig viser bildet av sin 29-årige mann.

Hun har ikke hørt fra ham siden verdens største bygningskompleks, World Trade Center, tirsdag morgen styrtet sammen som et sandslott. Katherines mann arbeidet for Texaco, og var på arbeid i 96. etasje i det sørlige av de to tårnene da katastrofen rammet New York.

Hun står utenfor New York School på 11. gate mellom 5. og 6. aveny. Her er det midlertidig opprettet et kontor, hvor folk som savner familie, venner og kjente kan henvende seg. Foreløpig kan ingen hjelpe Katherine Munoz. Ingen kan gi henne svar. Bare en trøstende omfavnelse og en skulder å gråte på. Usikkerhet, men ikke panikk. Sorg, men ikke hevntørst.

Gråter

Mødre, døtre, sønner og fedre kommer ut fra Missing Persons-kontoret. Først helt stive i øynene går de noen skritt bortover fortauet og begynner så å gråte. Først stille, så voldsommere og voldsommere.

De fleste har ennå ikke riktig fattet hva som har skjedd. Håper at det er snakk om et mareritt, og at man igjen våkner opp til synet av de to dominerende tårnene, new yorkernes landemerke og deres stolthet. Men det er sant ý reaksjonen, sammenbruddet hos de rammede kan komme flere dager etter så sjokkerende opplevelse.

Joe fra New Jersey er mer fattet. Han har mistet - eller i hvert fall ikke hørt noe som helst fra to gode venner som arbeidet i 86. etasje i det nordlige tårnet, da terror i løpet av en time fjernet de to skyskraperne fra New Yorks skyline.

Livet viktigere enn hevn

Foreløpig er det bare noen få som snakker om hevn. For new yorkerne er livet viktigere. De ansatte i redningskorpsene er hardt rammet. Omkring 500 brannfolk, politifolk og helsepersonell er savnet. Ingen sier ennå at de er drept.

Håpet om å finne overlevende begravet under de atskillige tusen tonn stål, glass og murblokker, lever og vil leve flere dager ennå. En brannmann i FDNY (New Yorks brannvesen) har ikke lyst til å snakke. Han rister på hodet og henviser til dem med de hvite skjortene (sjefene). De kan fortelle at det er opprettet krisesentre hvor familie og pårørende kan henvende seg.

Bare få har lyst til å snakke om de tusenvis av døde som er gravd frem under murblokkene. Og som journalist forekommer det svært viktig en dag som denne ikke å overskride de meget følsomme, psykologiske grensene.

Tar seg av sårede

Carl fra Queens og Diana fra Manhattan er begge i redningstjenesten. De har arbeidet i døgndrift med å ta imot sårede og ta seg av likene. De sitter svette i en bil og slapper av, før de om få minutter igjen skal inn i katastrofeområdet.

— Vi har mistet flere av våre kolleger, men ikke så mange som brannfolkene. Foreløpig tenker jeg slett ikke over det. En av mine gode venner er savnet, men vi kjører bare på. Det er et sjokk, men du er tvunget til å arbeide i en situasjon som denne og la alt annet være. Så får vi ta konsekvensene senere, sier Carl og knuger sin arbeidskollega, Diana, i hånden.

De er kjærester. Glade for at begge er i live, men ikke desto mindre klar til igjen å gå inn i ruinene.

Det sørlige Manhattan er sperret av ved 14. gate - Union Square. Alle kontorer, butikker og restauranter i området er stengt. Bare folk i redningsarbeidet kan komme gjennom. Mediene får lov til å gå 20 gater lenger ned til Chambers Street i Tribeca. Her kan man se restene av hovedinngangen til World Trade Center. Der hvor man så ofte har gått inn sammen med venner og kjente for å ta heisen 400 meter opp i luften. Underveis er det 4-5 politisperringer. Politiet ser nøye på ID-papirene.

Sot, klær og brannlukt

I katastrofeområdet er det strødd utbrente biler og helt forkullede biler. Det ligger et tykt lag sot og aske på veien, på fortauet, over det hele. Sammenkrøllede bosspann, en sko, et par bukser, en bluse, matrester flyter over området. Det lukter brann og røyk, død og kaos.

Tonnevis av papirer fra kontorene flyter i området, mange hundre meter unna eksplosjonsstedet. Jeg plukker opp en sjekk på 30 dollar utstedt til byen New York. Straks får jeg en ordre om IKKE å plukke noe som helst opp. Og fornemmer klart at tiden ikke er inne til diskusjoner.

Befalingsmannen som gir meg ordren, er en av nasjonalgardens menn. Han patruljerer i området. Nasjonalgarden er satt inn for å holde sperringene. Da jeg spør ham hvor mange de er, og hva deres oppgave er, lyder det korte svaret: - Vi får ikke snakke med pressen.

Newyorkerne fra nær og fjern står sammen i sorgens stund. Tusenvis tilbyr å hjelpe, andre tusener gir blod, penger, klær, mat. Frelsesarmeen står for innsamlingene.

Blomster til minne

På Washington Square har folk begynt å henge blomster og hilsener opp til minne om de døde. "Vi vet aldri hvor verdifullt livet er, før vi har mistet det." "Til alle dem som mistet livet ý Dere vil ikke bli glemt. God bless us."

New York er som en spøkelsesby denne tidlige onsdag morgen. Som en usynlig beleiring. Men en beleiring der fienden svever et sted i det uvisse. All biltrafikk inn til byen er stoppet ved broene og tunnelene. De kilometerlange avenyene er tomme for biler. Den normale voldsomme larmen av aktivitet, som new yorkerne ellers alltid våkner opp til, er avløst av en sjelden ro.

New York blør, men alle uten unntak er opptatt av å stanse blødningene.

Jyllands-Posten/Bergens Tidende

AV JENS CHR. HANSEN, New York

ALENE MED SORGEN: En brannmann gir etter for følelsene i folketomme New York-gater.
FOTO: AP