Det ble ikke dagen for viktige oppgjør, og det ble heller ikke dagen for en dypere forståelse av vår tids globale konfliktlinjer.

11.september ble dagen for redsel, sorg og forvirring, for makaber fascinasjon og vantro. Det var nesten som på film, sa folk. Og som man ville forventet den videre handlingen i en film, slik ble også virkelighetens reaksjoner og handlinger. President George W. Bush sa det amerikanerne og deler av verden for øvrig ville høre. Han snakket om ondskap og hevn. Han formidlet sinne og såret stolthet. Og alle som ikke var hundre prosent med, de var imot. Annerledes kunne det neppe heller ha vært de første dagene etter 11. september. Terror skal fordømmes og nedkjempes. Men om målet er å begrense faren for nye terrorhandlinger er det ikke nok å jakte på dem som allerede har begått terrorhandlinger. Man må lete etter årsakene, og man må alliere seg med land og miljøer som har en reell mulighet til å påvirke ekstremistiske grupper, og overordnet se på forholdet mellom rike og fattige land.

Det nylig avholdte verdenstoppmøtet i Johannesburg er det beste eksempelet på så ikke kommer til å skje. USA har trukket seg tilbake til seg og sitt. Retorikken fra de første dagene etter 11. september i fjor har vedvart, tenkningen og handlingene likeså. 11. september er blitt en unnskyldning for krigføring, en unnskyldning for brudd på elementære rettsprinsipper, og en unnskyldning for å undergrave overnasjonale institusjoner. Nesten 3000 mennesker mistet livet under terroraksjonene 11. september. Sorgen er stor for dem som ble rammet, og den internasjonale symbolkraften enorm. Problemet er at vi ikke har klart for oss hva 11. september var et symbol på.

Sjefredaktør Einar Hålien