JØRGEN ULLERUP

Sirenens hese brøl går gjennom marg og bein. Hvis man ikke er engstelig i forveien, så blir man det med sikkerhet når den potente megafonen, like bak moskeens minaret, som en værhane dreier 360 grader og sender advarselen om et forestående luftangrep inn til det fjerneste gjemmested, med en styrke så ruter og vegger vibrerer.

I følge britiske militære talsmenn var noen av rakettene som ble avfyrt mot Kuwait Scud-raketter.

Adrenalinet begynner å pumpe i kroppen, og blikket søker uvegerlig opp mot himmelen for å få et rasjonelt forhold til trusselen. Der er ingenting å se. Kuwait by ligger innhyllet i en blanding av morgendis og restene av gårsdagens sandstorm.

Nede på gaten løper folk inn i bygninger for å komme i sikkerhet. Biler setter farten opp for å komme hjem. Hotellets personale forsikrer at det ikke er noe å være nervøs for. De har Allah som livsforsikring, men deres stive og engstelige blikk forråder dem. På vårt forlangende har den libanesiske hotelldirektøren innrettet et sikkerhetsrom i annen etasje, hvor vinduer er forseglet med tape og plast.

Skremte filippinske kvinner, som gjør rent på hotellet, står i kø ved heisen for å komme inn på sikkerhetsrommet, men får ikke lov. Rommet er kun for gjestene.

Falsk gassalarm

Kuwait by fikk i går krigen inn på livet etter det første amerikanske angrepet mot Saddam Hussein og hans ledelse i Bagdad. Som sedvanlig våknet storbyen litt etter kl. fire, da moskeene med syngende og klagende Allah-u-akbar kalte til morgenbønn. Men få timer etter avfyringen av de første amerikanske krysserrakettene ble all kommunikasjon med himmelen overdøvet av sirenene.

Radio— og tv-stasjoner rapporterte at troppene i forreste linje flere ganger hørte ordren «gass, gass, gass», hvilket gir soldatene åtte sekunder til å få gassmasken hevet over hodet og åtte minutter til å få på resten av beskyttelsesutstyret mot kjemiske og biologiske angrep.

Hver gang var det falsk alarm. To irakiske Scud-raketter ble skutt ned over ørkenen av Patriot-raketter, men flere andre raketter slo ned tett ved troppene. Ingen kom til skade. Alle åndet lettet ut. Saddam Hussein valgte ikke å benytte de forbudte masseødeleggelsesvåpen, som han stadig beskyldes for å skjule. I det minste ikke i første omgang.

Men frykten blir boende. Følelsen i kroppen er uvirkelig. Mens man relativt hurtig lærer å leve med trusselen om konvensjonelle raketter og bomber, som vel høyst kan smadre en enkelt større bygning, får tanken om usynlige giftstoffer eller dødbringende sykdommer, som sniker seg inn gjennom sprekker i vinduene, det til å løpe kaldt nedover ryggen.

Likevel er langt de fleste kuwaitere glade. De har et gammelt regnestykke å gjøre opp med Saddam Hussein, som okkuperte det lille oljeriket i 1990. Nå håper de på den endelige hevn.

— Angrepet er som en gave fra himmelen. Vi er glade. Endelig skjedde det. I 14 år har vi fryktet Iraks diktator. Nå vil frihetens vind blåse over hele området. Selvfølgelig vet vi at han kan finne på å skyte noe tilbake i hodet på oss, men krigen er det offeret verd, sier den 40-årige kuwaitiske forretningsmannen, Hamad Al Yasin.

Tar trusselen med ro

Mange tar trusselen om et irakisk angrep med masseødeleggelsesvåpen med ro. Som den libanesiske journalisten Jamilah Al-Awabdeh, som ved synet av Bergens Tidendes gassmasker leende konstaterer at hun heldigvis stadig har sin fastelavnsmaske. Heller ikke hotelldirektøren tror på at Saddam Hussein er så naiv. For det vil bety at han med ett vil få hele verden på nakken og ikke bare USA og Storbritannia, vurderer han.

Allikevel er nervene på høykant i Kuwait. Mange offentlige kontorer, butikker og private firmaer er lukket. De normalt travle gatene ligger øde, og politi og militære er mannsterkt rykket ut for å etablere veisperringer ved større kryss. Under krigen bevoktes ambassader, departementer og offentlige bygninger av soldater med maskingevær på mannskapsvogner eller i ly bak sandsekker.

Da vi kjører inn foran forsvarsdepartementets bygning, sikter 22-årige menige Abdul Rahman direkte på oss med sitt gevær. Kuwait frykter ikke bare irakiske raketter, men også represalier fra fanatiske islamske grupper, som sympatiserer eller samarbeider med Osama bin Ladens al Qaida.

Forleden truet en hittil ukjent gruppe, Kuwaiti Hamas, med å angripe amerikanske styrker og myrde amerikanere i Kuwait

— Det er meget bekymringsfullt. Jeg har bodd i Kuwait i tre år, og inntil nå har det vært langt sikrere enn USA. Men nå begynner jeg å frykte at noen lokale vil skade meg, fordi jeg er amerikaner, forteller den 36-årige læreren, Lorie Williams, før også hun søker i ly.

Tilbakeholdt av soldater

Kuwaitere er normalt et vennlig og imøtekommende folk. Karakteristikken gjelder også for de fleste kuwaitiske soldater, men ikke for offiser Meshary, som har til oppgave å bevokte den britiske ambassaden. Da vi stopper bilen for å spørre om vi kan ta et foto av hans soldater, ender vi med å bli tilbakeholdt i en soldatforlegning i et par timer, mens alt vårt utstyr blir gjennomrotet og innholdet i våre kameraer studeres.

— Er vi anholdt? spør vi, da alle meklingsforsøk og erklæringer om at vårt hjemland var med på å befri Kuwait i 1991, har hatt samme effekt som en alkoholfri arabisk øl.

— Noe i den stil, svarer Meshary og sender oss videre til en politistasjon, hvor stemningen er vesentlig vennligere. Etter et par kopper te og etter å ha avgitt forklaring til fire forskjellige overbetjenter, løslates vi igjen.

Ute på gaten begynner sirenene å hyle igjen. Men på himmelen er det stadig ikke noe å se.

De øde veiene hjem mot hotellet er forvandlet til en racerbane for fartsglade unge kuwaitere, som kjører løp på sine firehjulte ørkenmotorsykler og i sine nye sportsbiler. Glade for å ha veiene for seg selv.