El Cruzero, Nicaragua:

Også jorden under oss er svidd. Tørr som tall. Det har ikke regnet siden lenge før jul, her i skråbakkene ned mot Stillehavet.

Men det var ikke været som fikk Egil til å forlate Bergen for bestandig. Det var bergensernes forakt for en som en som trødde feil i veldig unge år. I Hitlers uniform under hakekorsets falske forhåpninger.

— Som enebarn, sønn av en alkoholisert fascist, var det lett å bli påvirket, sier den steinrike eks-bergenseren. På en dialekt som ikke røper 50 års eksil. Så er han da født på Nordnes, oppvokst på Møhlenpris og nedre Nygård, pluss i Kong Oscars gate (like bak Terminus).

I dag er han multimillionær i både dollar, kroner og ikke minst cordobas. Med bakgrunn som frontkjemper og to års kveldskurs på Anth. Johannesens Handelsskole.

For dette er historien, som Hitler ville sagt, om Viljens Triumf. Om Isak Sellanraa i tropisk klima.

Den tapre soldat

8. mai 1945: I Bergen er det jubel. Det flagges i byen og på havnen. Krigen er slutt, Tyskland er knust.

Men på Bornholm i Østersjøen faller bombene fortsatt fra russiske fly. Den tyske kommandanten på den danske øyen nekter å overgi seg til andre enn vestmaktene. Til slutt må han likevel gi seg. Styrken hans av unge gutter uten felterfaring blir fanget av den Røde Hær.

En 17 år gammel bergenser slipper unna, i en stjålet båt til Sverige. Han avslutter sin krigsinnsats med fullt magasin. Hjemme i Bergen blir han likevel stilt til rette for sitt valg, og havner på Ilebu, som de fleste andre frontkjemperne.

— Min mor, Hilda, som var skuespillerinne, gråt en voldsom gråt for meg. Hun la all skyld på min far, som for øvrig hadde drukket seg fra flere jobber i Bergen: Nå satt han på Espeland Leir for sitt NS-medlemskap.

I solidaritet med sin sønn meldte mor seg inn i NS i april 1945, en heller original beslutning. Alt dette gjorde inntrykk på de rette myndigheter. Jeg var for ung, jeg fikk betinget straff.

Nå kunne derfor Egil Høigjelle begynne på det vi i raushet må kalle en allsidig yrkeskarriere. Det startet hos J. O. Jæger, et gatekryss fra mor og hjem.

Ikke akkurat beskjeden

— Det fine med Nicaragua, innskyter han under lunsj, er at ingen vil arbeide, men alle vil stjele av utbyttet. Og siden de er så elendig til å organisere, blir det ingen mafia. Bare småkjeltringer, og dem kan vi hanskes med. Så ler han rått og kjefter grovt på kvinnen som kommer med kaffe. Det er intet utpreget bedriftsdemokrati for hans nær 200 ansatte, verken i fabrikken, eller på jordene.

— Jeg skal si deg, sier han tungt lent over bordet, - jeg har skapt langt flere jobber og mer velstand her i Nicaragua enn hva Norad har klart med sine milliarder gjennom 20 år!!!

Med velferd mener han medisiner og legemidler, det er det han har gjort sin formue på. Fyndordrene understrekes med faste slag i bordplaten, med en neve som begynte tom, men som nå forvalter enorme verdier.

Etter mange lange år føler han seg nå også godtatt i det lille norske miljøet i Managua. Hver jul og 17. mai er han en velkommen gjest på ambassaden, med norsk servering. Det har ikke vært vanlig kost for gamle nazister. Som attpåtil mener det samme i dag.

— Jeg er nasjonalist, ja, en norsk nordmann fra Norge!!

Hans videre uttalelser om innfødte nicaraguanere og andre fastboende i varmere strøk, understreker at barnetroen står ved lag.

Ingen småbruker

— Jeg bryr meg ikke om penger. Sier mannen som de siste årene har brukt sin oppsparte pensjon på 14 millioner kroner (!) til å kjøpe 13 gårder med 20.000 mål og til sammen 1200 kyr.

Takket være en raus konsesjonspolitikk og ingen bo- og driveplikt, kan storfolk med penger slå under seg store landområder, drevet av husmenn på elendig lønn. Uten håp om en fremtid, verken for seg eller sine barn.

— Enhver mann må ha en finca og en venninne på si flirer han mens vi cruiser i en voldsom firhjulstrekker gjennom kratt og våte elveleier. Selv har han altså 13 bruk. Hvor mange venninner han har, blir for oss ren gjetning. Men barn er det blitt.

— Gårdsdriften er bare en hobby, en morsom investering. Det er eldstesønnen Harald, resultat av en eventyr på si, som skal overta. Så er da kyrne brennmerket med to H'er i kryss, i et bumerke som minner stygt om hakekorset.

— Det har jeg ikke tenkt på før du sier det nå, gittý

Slekters gang

Det er også en ren tilfeldighet at vi skriver 9. april den dagen Bergens Tidende besøker en mann som ønsket tyskerne velkommen denne dagen, i 1940. Da var han 11 år og gikk på Nygård skole. Etter krigen var det ikke lett å bære byrden «landssviker», verken i Bergen eller i landet for øvrig. Ryktet gikk som oftest foran mannen, som fikk nei når han spurte om jobb. Den ene arbeidsgiver fulgte den andre; nei til nazister. På «Statsraad Lemkuhl» ble han også avvist, selv om kapteinen sa han satte pris på guttens disiplin.

Med penger fra tante Sofie Høigjelles Eftf. pølsefabrikk i Krinkelkroken, kjøpte han billett til Argentina. Alle nazisters nirvana, den gangen. Livet gikk sin gang. Han møtte Birgit, datter av en nazipamp på flukt, og måtte gifte seg med henne. De fikk tre døtre og et ekteskap som varte 18 år.

Slaget på Flesland

I 1954 var Egil Høigjelle 25 år, utdannet elektrosveiser. Spansktalende. Han reiste hjem til Norge, til Bergen for å prøve seg på nytt. Nå var vel krigen glemt?? Nei, den var nok ikke det.

Han gikk fra jobb til jobb, men måtte slutte ettersom ryktene om hans fortid fulgte med på lasset.

Under utbyggingen av flyplassen på Flesland fikk han jobb som lastebilsjåfør. Kjørte masse døgnet rundt.

— Her var det én mann som plaget meg gjennom et helt år. De andre lot meg være i fred, jeg gjorde jo jobben min. En natt røk vi to sammen i voksent basketak, om en bagatell. Men jeg var så sint at jeg nesten slo mannen i hjel med en stein. Han tok til tårene, jeg tok til vettet, men begge måtte slutte i jobben.

Etter dette skjønte jeg at Norge ikke var ferdig med krigen, med dem som valgte den andre vei. Jeg tok familien med, emigrerte til Canada, og har ikke bodd i Norge siden.

Eventyret ute

Det er en klisjé å kalle Egil Høigjelle en eventyrer. Noe bedre ord finnes likevel ikke. Nå starter en reise og et yrkesliv gjennom Canada, USA, Guatemala, Honduras, El Salvador, og ender i Nicaragua i 1967. Han jobber som revisor, smed, salgsmann, regnskapsfører og telefonmontør. Men fru Birgit blir lei og reiser hjem til Norge. Egil blir, han finner seg en tysk kone, som jobber for en kjemisk bedrift i Somoza-familiens diktaturstat.

Når en handelskandidat fra Bergen treffer en kjemiingeniør fra Berlin, ja, da starter de selvsagt sin egen fabrikk, farmasiselskapet Panzyma. Det går så det griner i et land som er avhengig av USA i alt. Der ethvert egenprodusert produkt blir en pengemaskin.

— Nicaragua var et land for det gode liv under Somoza. Han var en bra mann som bare ville det beste, mener Høigjelle fortsatt. Ikke alle var enige i det, og sommeren 1979 gjorde sandinistene revolusjon. Det ble straks verre tider for en gammelnazist og bedriftseier.

Hustrudrapet

— Jeg vet hvem som drepte min kone. Det var ikke jeg!

Likevel, da hans kone og en annen kvinne ble funnet drept i huset en blodig dag i 1982, ble Egil Høigjelle arrestert.

— For andre gang i mitt liv ble jeg uskyldig sperret inne, bedyrer han.

— Ble trakassert som kapitalist og borgerlig, men de fikk ingenting på meg. Jeg ble frikjent, for jeg erklærte meg som sosialist (!).

— Hvem var morderen?

— En tulling fra nabolaget her. Han var ruset, på jakt etter penger. Jeg vet ikke om fyren lever lenger.

I påvente av demokrati og bedre konjunkturer emigrerte Høigjelle over grensen til Costa Rica. Her ble han, som mange andre pengefolk, til sandinistene ble feid ut av alle posisjoner i Nicaragua. Det var i 1990. På'an igjen, på Viagra

Det går så det suser for Egil Høigjelle nå. Ikke minst takket være hans egen Viagra, eller Fiable, som han kaller de små pillene som gjør så store under. Siden de er identiske med giganten Pfizers produkt, ligger han i krig med dem. Imidlertid finnes det ingen lisensavtaler i Nicaragua, så alle kan produsere og selge det de vil.

Det gjør han da også her oppe i sin egen «Festung Norwegen», i landsbyen El Cruzero. Tusen meter over havet, en halvtime sør for Managua. Bak høye murer med knust glass støpt inn på toppen, er han herre over liv og død; om man kan si det slik om en farmasøytisk industri. To meter høy og halt etter en trafikkulykke i unge år, vagger han rundt mellom reagensrør og salvekrukker.

Om han savner Norge og Bergen? Ikke Norge, men av og til Bergen.

Det er nå rart med det. Når solen skinner i mai ...

GAMMELNAZIST OG COWBOY: Egil Høigjelle (73) har aldri forlatt sin barnetro og sin nasjonalisme. Men Bergen har han forlatt for bestandig, til fordel for storfedrift og medisinproduksjon i Nicaragua.
FOTO: TERJE VALESTRAND