For snaue tjue år siden satt jeg på et kjøkken til en nyslått Texas-millionær og diskuterte amerikansk politikk.

Samtalepartneren var så langt fra å være millionær som vel mulig, i den loslitte kapteinsuniformen fra den amerikanske hæren, skjegget og uflidd som han var, kunne han tas for en tidlig uteligger. Medaljebåndene på brystet viste at han hadde vært med på mer enn godkjent skytter— og idrettsmerke, her var det båndstriper som viste at soldaten hadde utmerket seg på mer enn en måte mens fiendens kuler suste rundt ørene på ham.

Verten, den nyslåtte millionæren, var hele tiden ut og inn av kjøkkenet for å forsikre seg om at vi hadde det godt.

VALGKAMPEN FORAN presidentvalget i 1984 var blitt småvarm, velgerne svarte unisont ja når Ronald Reagan stilte sitt yndlingsspørsmål om de hadde det bedre nå enn fire år tidligere.

Hva har så denne historien med dagens president og hans visjon om nye månelandinger og sjumilsskritt mot Mars å gjøre?

Kanskje ikke stort mer enn det svaret kapteinen ga meg da jeg spurte ham hvorfor han var så sterk tilhenger av Reagan og den politikken han sto for:

— Han gjør Amerika stort igjen, svarte kapteinen med tårer i øynene.

Tårene hadde ikke bare utslag av beundring for Reagan, men kanskje enda mer at kapteinen hadde fortalt om hvordan han og andre krigshelter kom hjem fra Vietnam og følte at de ble behandlet som utskudd. Om hvordan de følte seg på siden av samfunnet, hvordan de slet med å få arbeid, et sted å bo, holde familiene samlet.....

Det var blitt bedre i de første Reagan-årene, så hvilke muligheter kunne ikke nå åpne seg med «fire nye år» slik at Reagan fikk anledning til å oppfylle sitt løfte om å knekke verdenskommunismen og alt dens vesen.

Til det trengte han synlig militærmakt må vite. Erfarne offiserer øynet nye muligheter.

«Å GJØRE AMERIKA STORT IGJEN» synes å være det underliggende budskap når George W. Bush neste uke holder en tale om at amerikanske romfarere ikke bare skal sette nye fotavtrykk på måneoverflaten, men de skal også ta sjumilsskritt videre ut i verdensrommet og parkere på Mars.

Amerikanerne skal bli enda stoltere av å være amerikanere. Og de skal minnes om at politikk er ikke bare er Irak-krig, krig mot terrorismen, underskudd på statsbudsjettet, sosialpolitikk og skattelette.

Om bare Bush får fornyet mandat.

Presidenten er i denne fasen av valgkampen i den lykkelige situasjon at han kan gi blaffen i både konkurrenter fra egne rekker (der finnes det ingen) og i de ni håpefulle i Det demokratiske partiet.

Og da kan han kaste ut et stykke valgflesk som appellerer til den amerikanske nasjonalstoltheten, og som det vil være vanskelig å argumentere mot på saklig grunnlag.

Jeg vedder gjerne en flaske kalifornisk rødvin om den som sier at dette har vi ikke råd til, at det er så mange viktige dagligdagse samfunnsoppgaver som må løses, vil bli avfeiet som sidrumpede surpomper som ikke er villig til å se mulighetene.

FOR PENGER VIL det koste. Så mange at selv om det fordeles over flere år, så er det snakk om å legge flere norske statsbudsjett ved siden av hverandre for å nå sluttsummen.

Ikke minst fordi det nærmest er snakk om å begynne fra grunnen av. Det er over 30 år siden en amerikansk romfarer sist etterlot seg et fotavtrykk på månen, mye av utstyret er på skraphaugen, ekspertisen er pensjonert eller avgått ved døden, og manglende investeringer både i mennesker og materiell gjør at den amerikanske romfartsadministrasjonen NASA er mer enn ribbet.

Med bildene fra Mars som bakgrunn kommer George W. Bush til å gjøre sitt fremstøt for å få den amerikanske nasjonen til å glemme den traurige hverdagen og vende blikket ut i verdensrommet.