NIELS-VICTOR CHRISTIANSEN London

Historien er for god til å være sann, men Andrew Rawnsley, politisk kommentator i den engelske avisen The Observer hevder å ha den fra pålitelig hold: Da Robin Cook ble Tony Blairs utenriksminister i mai 1997, fikk han omgående installert direkte telefonlinje til sin amerikanske kollega i Washington. Cook viste den fine elektronikken stolt frem til gjester i sitt kontor som beviset på Storbritannias spesielle forhold til USA. Men til hans skuffelse gikk det 14 dager uten en eneste oppringning på vidundertelefonen. Endelig, midt i et møte, lød det skingrende ringing fra den hete linjen. Under fortettet spenning hastet en av utenriksministerens medarbeidere til telefonen for å løfte røret. Stemmen i den andre enden satt i gang med å tale inn en bestilling på pizza.

Fra krigens dager Alle briter har hørt om «det spesielle forholdet» – de nære forbindelsene – mellom USA og Storbritannia. Denne institusjonen går tilbake til Winston Churchills og Franklin D. Roosevelts felles innsats mot nazismen under Annen verdenskrig og er blitt videreutviklet og næret opp gjennom generasjonene. Fra Harold MacMillan og John F. Kennedy i 1960-årene til Margaret Thatcher og Ronald Reagan på 1980-tallet og John Major og den gamle George Bush under Golfkrigen. Tony Blair og Bill Clinton sto ikke tilbake for noen av forgjengerne, men opptrådte ofte sammen som «Tony and Bill», og Blair sto makkeren bi gjennom krig og skandaler fra Kosovo og Afghanistan til Monica Lewinsky.

Nå har presidentskiftet i Washington illustrert at britenes forestilling om en enestående posisjon i amerikanernes begrepsverden er litt av en myte. George W. Bush hører til det overveldende flertallet av amerikanere som ikke har den fjerneste anelse om noe slikt spesielt nært forhold.

Tidlig lykkønske Blair la vekt på å bli den første utenlandske leder som lykkønsket George W. med valgseieren i november, selv om det snart viste seg at han var for tidlig ute. Bill Clinton var knapt ute av Det hvite hus, før de første utsendingene fra 10 Downing Street, tok plass på velkomstmatten utenfor kontorene til George W.s rådgivere. Og Blair lot vite at han gjerne ville bli invitert som den første til rådslagninger i Det ovale kontor.

Cook, som en gang sto på den britiske venstrefløyen og fordømte USAs reaksjonære høyre, snakker i dag om et enestående varmt vennskap mellom to land som nå skal fornyes og utdypes.

Det vanskelige valget Men for Blair og Cook er den ubehagelige sannheten at den nye regjeringen i Washington neppe vil spille med på de romantiske britiske forestillingene, og at Blair-regjeringen kan bli tvunget til å treffe det vanskelige valget som britene har stått overfor siden de mistet imperiet: Mellom det europeiske kontinentet og det fjernere amerikanske.

Blair sier at det ikke er noe dilemma. Som Churchill, MacMillan og Thatcher holder han fast ved at den britiske rollen er å slå bro mellom Europa og Amerika. Han ser seg som Europas representant i USA og Washingtons ambassadør i Europa. Men som anekdoteforteller Rawnsley påpeker, får selv den fleksible Tony Blair problemer med å være bindeledd mellom et nytt konservativt, unilateralistisk Amerika og et sosialdemokratisk, kollektivistisk Europa.

Hittil er de britiske kjærlighetserklæringer blitt møtt med øredøvende taushet hos de gamle kalde krigerne, som Bush har hentet inn i nøkkelposisjoner i sin regjering. Og britiske ministre har innrømmet at de ser vanskeligheter foran for det spesielle forholdet.

I sin fars fotspor «Det er ingen livserfaringer for en amerikaner av George W. Bush' generasjon som peker i retning av en særlig varme overfor Storbritannia,» sier en av dem. Blairs folk holder imidlertid fast i håpet om at George W. går i sin fars fotspor. Gamle Bush foretrakk lenge et bredt amerikansk forhold til Europa fremfor et snevrere forhold til Storbritannia. Men den holdningen skiftet da Storbritannia opptrådte som den varmeste allierte under Golfkrigen.

Blairs drøm om en sentral rolle trues mest av George W.s planer om å skape et skjold mot atomangrep, det nasjonale rakettforsvar, NME. Planen er upopulær blant de kontinentale EU-partnerne, som frykter at Kina og Russland vil bli provosert inn i et nytt våpenkappløp. Hvis Blair sier ja til NME, får han trøbbel med EU-partnerne. Hvis han sier nei, kan han glemme alt om noe spesielt forhold til USA.

På samme måte risikerer han å komme i klemme i spørsmålet om en europeisk utrykningsstyrke. Særlig Frankrike ønsker at den skal kunne handle uavhengig av USA, men i så fall hevder den nye amerikanske utenriksminister, Colin Powell, at den vil underminere NATO.

¿ ikke Burundi Hvis Blairs folk har bange anelser, så lar statsministeren seg ikke merke med det. Han kan foreløpig trøste seg med at det kan gå en god tid før Bush (bildet) danner seg et fast bilde av hvordan han ønsker at verden skal se ut. For som The Observer påpeker, må mannen fra Texas først lære å se forskjellen på Storbritannia og Burundi.

Jyllands-Posten/Bergens Tidende