Innimellom fjernsynsbildene av seiersstolte amerikanske soldater som prøver de forgylte vannkranene på Saddam Husseins toaletter, snek det seg inn bilder av sårede barn og voksne som i all hast ble brakt til sykehus.

Sykehus som allerede er mer enn fulle. Den 48 år gamle legen Osama Saleh al-Duleimi sa til Reuters i går at «jeg har opplevd to kriger tidligere, men dette er det verste jeg har sett».

DET ER OFRENE FOR det som kalles «collateral damage» vi nå konfronteres med.

Som en begynnelse.

«Collateral damage» var et begrep vi ble kjent med under den forrige Golfkrigen. Enkelt forklart er det skader som oppstår når en bombe, en granat eller et prosjektil treffer et mål som egentlig ikke er et mål. Et sted eller en person som ikke skulle rammes.

Altså: Det er de skader og ødeleggelser som ikke var meningen med krigen. Ikke bare det man kan se med det blotte øye; drepte og invalidiserte barn og voksne, ødelagte vannledninger og veier, sammenraste bolighus og annen infrastruktur. Eller det kan være langvarige ødeleggelser og skader på miljøet.

Men det kan også være det vi kjenner som «senskader» — minnene om grusomme opplevelser som forfølger et menneske gjennom livet. Her i Norge ble vi for alvor oppmerksomme på denne livets mørke side da journalisten Per Hansson på 1960-tallet avdekket den vonde skjebnen til mange av våre sjøfolk fra annen verdenskrig.

SKAL VI HOLDE oss til de leksikalske og juridiske fortolkninger, er det ikke forbudt å sette i gang angrep som kan forårsake «collateral damage».

Men i en tilleggsprotokoll fra 1977 til Genèvekonvensjonen heter det at i en internasjonal konflikt skal man skal gjøre sitt ytterste for å spare sivilbefolkningen og sivil eiendom. I tillegg er såkalt «teppebombing» forbudt, det samme er angrep der det benyttes metoder der resultatet av angrepet ikke kan kontrolleres.

Både etter Golfkrigen i 1991 og krigene i det tidligere Jugoslavia har partene benyttet begrepet «collateral damage» i forsøk på å forklare at angrepene var lovlige. Påstanden er at det oppsto ikke tilleggsskader, eller at skadene var minimale.

Forbud mot «umenneskelig krig» brukes altså til å forsvare seg mot brudd på slike lover.

Øverstkommanderende under Golfkrigen i 1991, general Norman Schwarzkopf, var for øvrig så oppmerksom på problemet med «collateral damage» at han førte nærmeste sammenhengende konsultasjoner med folkerettseksperter. Representanter for Den internasjonale Røde Kors-komiteen sluttet å gi råd med henvisning til at de ikke var juridiske rådgivere for koalisjonshæren.

BRITISKE «MEDACT», som er knyttet til den internasjonale bevegelsen «Leger mot atomkrig», presenterte i god tid før krigsutbruddet en analyse som konkluderte med at opptil 50.000 sivile kan bli drept ved en konvensjonell krig i Bagdad. Så mange som 200.000 sivile kan bli skadet.

I tillegg kan så mange som 50.000 irakiske soldater bli drept i slaget om Bagdad. Foreløpige tall fra de første kampene om hovedstaden sannsynliggjør ikke et slikt tapstall, men det er ikke godt å si hva som kan bli resultatet når sluttslaget setter inn.

Under den første Golfkrigen var det mellom 100.000 og 120.000 soldater som mistet livet. Til sammen døde mellom 142.000 og 206.000 irakere som følge av krigen, ifølge en FN-rapport som den tidligere finske presidenten Matti Ahtisaari ledet arbeidet med. Denne rapporten tok også med de irakerne, først og fremst kurdere i nord og shia-muslimer i sør, som ble drept under de mislykkede opprørene mot Saddam Hussein etter at koalisjonens felttog var stanset.