MICHAEL ENGGAARD

CARSTEN INGEMANN (foto)

Det er ingen tilfeldighet at visepresidenten skal drikke kaffe hos restauranteier David Arthur Moore.

Charleston er hovedstad i delstaten West Virginia, en av «svingstatene». Cheneys lokale bakland har for flere måneder siden valgt ut innbyggere som er innflytelsesrike nok til å møte kandidaten. Bare republikanere som er oppført på en spesiell liste har adgang til spisestedet som for anledningen har fått ekstra kvadratmeter med et hvitt telt slått opp foran restauranten.

Dick og dick

Randy Gombos er ikke invitert. Den bredbygde jernarbeideren er aktiv fagforeningsmann og kritiker av regjeringens politikk. Nå står han med en megafon i hånden.

— Når Cheney ikke vil se meg, skal han høre fra meg, sier han. - 16.000 god betalte håndverksjobber er blitt borte i denne staten i løpet av fire år. Noen er erstattet med jobber i servicesektoren, men til en tredel av lønnen. 100.000 mennesker har mistet sykeforsikringen. Sønnene våre tvinges i militærtjeneste, der de slåss mot sakesløse irakere som vi ikke har noe utestående med. Og hva kan vi tilby dem når de kommer hjem med så på sjelen? Ingenting! Det finnes ikke arbeidsplasser. Foreldrene må ta seg av dem fordi utgiftene til krigsveteraner er steget med 50 prosent, og Bush har bare dekket 31 prosent av denne økningen. Er det underlig at jeg er motstander av Bush og Cheney? spør Randy Gombos.

Han skutter seg blant de ivrig demonstrerende demokratene som har søkt le ved Fountain Hobby Center. I flokken er det også en spedlemmet kvinne som uttaler visepresidentens navn på en måte som Cheneys mor neppe hadde tenkt seg. Alt dette «Dick» blir etter hvert for vulgært for en politimann som går i rette med gruppen og påtaler språkbruken.

— Vis meg en lov som forbyr meg å snakke slik. Nei, enda bedre: Vis meg en politikk som ikke gir meg lov til det. Dick! svarer kvinnen.

Solid kortesje

David Evans, praktiserende lege og Vietnam-veteran, blir så rasende over politiets innblanding at skjegget hans rister og truer med å hoppe av overleppen og gå til angrep.

— Jeg hater arrogansen deres. Jeg er amerikaner, men jeg tror ikke på en verden med USA som enehersker. Vi har satellitter som kan lese det som står på sigarettpakkene i Bagdad. Hvorfor skulle vi bombe Bagdad? Vi dreper kvinner og barn, og vi har skapt problemer som ikke fantes før Bush sendte oss inn. West Virginia har så mange soldater i Irak at vi, dersom vi var et eget land, ville være det sjette største land i koalisjonen. Og så fostrer vi i tillegg terrorister med politikken vår, sier David Evans.

Han fortsetter å snakke, men det er ikke lenger mulig å høre hva han sier. Støyen langs hovedgaten øker da Dick Cheneys kortesje ruller tungt gjennom svingen drøye 50 meter unna. 10 - 12 politibiler ledsaget av et tilsvarende antall kjøretøy fra Secret Service fyller det avsperrete området foran restauranten. Antirepublikanske slagord feier med den kraftige vinden oppover hovedgaten. Var det denne tordenstormen radiometeorologene tenkte på?

— Hey, ho, Bush and Cheney's gotta go!

Andre roper «Killer».

Roser far og sønn Bush

Dick Cheney har ikke mange tilhengere i Washington Street, men en liten gruppe har samlet seg utenfor forretningen Ronk's Uniforms. Bare en hastig parkert politibil skiller partene.

— Dere kaller Cheney drapsmann! Men det er John Kerry som tar livet av barn når han går inn for fri abort, prøver James Keene. Den pensjonerte kjemikaliearbeideren har ikke krefter nok til en skikkelig verbal fight med de omkring 30 motiverte motstanderne like over gaten. Han trekker seg, men formidler gjerne sine synspunkt på mer stillferdig vis:

— Kerry snur på meningene sine like ofte som de snur hamburgerne på McDonalds. Han er ikke til å stole på. Vi må la Bush og Cheney gjøre det som skal gjøres, sier James Keene.

Også John Wheeler, for lengst pensjonert trucksjåfør med tørre sår over hele ansiktet, er for den sittende regjeringen.

— George W. Bush og hans far er blant de mest visjonære menn dette landet har fostret. De har forstått at vi skal stekke våre fiender før de ødelegger oss. Og John Kerry vil øke skattene slik at jeg ikke engang har råd til å tørke meg bak, spår Wheeler.

Ser ut slik han skal

Imens har Cheney drukket ferdig. Bilparken brummer kjøreklar foran The Grill. Straks visepresidenten er borte, fjernes den gule tapen. Restauranten er igjen åpen for alle. Innenfor er stemningen avklart og oppløftet som etter en gospelkonsert. Den politiske gud har avlevert sitt evangelium, knappe 100 gjester har svart med støtteerklæringer.

Leela Patel, barnelege og innflytter fra Malaysia, forteller:

— Han lovet å holde kursen i Irak og her hjemme. Ja, det var vel det som skjedde. Han så godt ut, slik en skikkelig visepresident skal. Rødt slips, jakke. Cheney har det godt.

David Evans, legen og Vietnam-veteranen, vil aldri besøke The Grill igjen:

— Jeg har vært her jevnlig, men nå er det slutt. Jeg vil ikke legge igjen penger hos en mann som dekker bordet for Cheneys kaffeslabberas.

MØTTE IKKE FOLKET: Mens visepresidenten drikker kaffe på The Grill i Charleston med et knippe velgere som ble utpekt for mange måneder siden, står sinte demonstranter ute på fortauet og roper slagord mot Bush og hans makker. Cheney ser de ikke snurten av - bare de blankpolerte svarte bilene.