Jørgen Ullerup (tekst og foto)

Umm Qasr

Jyllands-Posten/Bergens Tidende

Vi har dratt ned til havnen for å følge med nødhjelpssendingene til irakerne, men blir raskt omringet av flere hundre irakiske menn som er kommet for å finne arbeid. Mange havnearbeidere har fått igjen jobbene sine og arbeider nå skift for å losse skipene som stadig anløper Irak. Store vogntog med ferskt drikkevann og andre forsyninger kjører i jevn strøm ut gjennom porten.

De irakiske arbeiderne får to dollar dagen i lønn av de britiske styrkene. Det er dårligere enn det var under det tidligere regimet, men bedre enn ingenting, og det er mange om beinet. De heldige som får jobb, blir kroppsvisitert av britiske soldater før de får adgang til havnen. Det man frykter mest er selvmordsattentater, men stemningen på havnen er svært god.

Nekter først å fortelle

De fleste nekter først å snakke om tiden under Saddam Hussein, men når de blir presset litt, velter minnene frem. De fleste har en historie om en tilværelse med frykt som daglig kost. Frykt for sikkerhetspolitiet, frykt for Baath-partiet, men aller mest for naboen som kunne finne på å rapportere enhver motstand mot regimet.

— Jeg satt i fengsel i to år uten dom fordi jeg tilfeldigvis ble stoppet ved en kontrollpost etter et attentat mot guvernøren i Basra i 1993. Jeg ble kastet inn i en liten celle sammen 60 andre. Det var ikke nok plass til å legge seg ned, vi måtte sitte og sove. Maten var rissuppe, forteller Mehdi Abed.

— Vi ble torturert med jevne mellomrom. Oftest ble jeg hengt i taket etter armene mens de plasserte elektriske ledninger til kroppen min. Jeg vet ikke hvorfor. Det virket som det var en vane for dem.

Mengden bryter ut i latter da jeg spør Mehdi om han ble stilt for en dommer. Mange helt åpenlyse spørsmål høres her ut som om de kommer fra en annen verden. Men en forsvarer i det minste?

— Bare Allah var min forsvarer. Her fungerer det ikke som hos dere. I fengselet fikk vi aldri besøk - våre pårørende torde ikke komme. Når en fange døde i cellen, fikk ikke familien utlevert liket. Den døde ble meldt savnet, sier 34-åringen som ble satt på frifot først da de virkelige attentatmennene ble arrestert.

Rett i buret

Mehdi Abed håper at amerikanerne og britene blir så lenge det er nødvendig for å få valgt en demokratisk regjering og gjenopprette sikkerheten. Og han håper at han snart får seg en jobb på havnen. For hjemme venter kone og syv barn.

— Vi er vant til å være redd. Vi holdt kjeft og ropte på Saddam når vi ble bedt om det. Enhver kritikk førte til at man havnet rett i buret.

Mehdis åpenhet inspirerer de andre mennene. Ahmed trekker opp den skitne t-skjorten og viser frem noen arr. Dem fikk han da han ble forfulgt og banket opp av medlemmer av Baath-partiet.

31-årige Ali Azi viser oss en fotokopi av et dokument og forteller at faren hans forsvant i 1983, angivelig fordi han ble ansett som en ytterliggående muslim. Familien lette etter ham lenge, men fikk først i 1988 visshet om at han var død. Ifølge dokumentet ble han henrettet ved henging.

— Min far var offer for regimet. På en måte kan man si at min familie er heldig, for nå har vi visshet om hva som skjedde med ham. Mange andre leter fortsatt.

Midt i flokken stiller 11-årige Thamer frem hodet. Han er kommet hit for å søke jobb. Siden krigen begynte har skolen vært stengt, og moren har fortalt ham at som eldste sønn må han skaffe penger.

«Skadet i hodet»

— Faren min arbeider ikke. Han ble skadet i hodet under krigen mot Iran. Onkelen min hjelper oss med å skaffe mat, men jeg har fem søstre og tre brødre, sier han.

Like etter må han vende skuffet hjem fra havnen uten jobb. Han er for liten, og overarmene for tynne.

Flere av mennene mener at hele krigssituasjonen er ydmykende for Irak. Det var en befrielse å bli kvitt Saddam, men det gjør vondt langt inn i den arabiske sjelen at et av verdens potensielt rikeste oljeland må motta nødhjelp fra utlandet.

— Jeg har arbeidet som kaptein på en irakisk oljetanker og kjenner verden. Irak må hurtigst mulig få en ny regjering og gjenoppbygges. De fremmede soldatene må reise hjem igjen fortest mulig. Senere kan de komme tilbake som turister, sier Mohammed Diab Abdul Al Hassan.

For mange irakere er krigen også en mulighet til å bli gjenforent med familien eller i det minste for å få kontakt. Det skaper gripende scener. Som da drosjen med den 37-årige legen, Aiad Abdul Hameed, fikk låne telefonen for å ringe søsteren i De forente arabiske emirater. Han har ikke snakket med henne på over fem år, sier han. Da søsteren forstår hvem som ringer, høres jubelen langt ute i den irakiske ørkenen. Aiad lener seg over bilen og bryter sammen i gråt. Han er mer enn akkurat bare i live.