• General Ariel Sharon trenger frykten vår, og han har fått den. Selv i sitt eget land må jøden leve i frykt, skrev forfatteren Jacobo Timerman etter Israels militære eventyr i Beirut for snart 20 år siden.

Utenriks analyse: Av Ole Walberg, NTB

Tirsdag ble Sharon valgt til israelsk statsminister, og det var en blanding av frykt og protester som fikk ham valgt. Fjernsynsbildene de siste månedene har vist israelerne at de er omgitt av en voksende palestinsk fiendehorde som ikke kan skytes eller trues til ensidige israelske fredsløsninger.

Velgerprotestene ble rettet mot statsminister Ehud Barak som ikke klarte å holde de palestinske opptøyene i sjakk og som heller ikke klarte å oppfylle løftet om en fredsavtale med de palestinske naboene.

Frykten var det ironisk nok Sharon selv som bidro til, bevisst eller ikke, da han besøkte Tempelhøyden i slutten av september og utløste uroen som preget forholdet til palestinerne helt fram til valget.

Annetvalg Meningsmålingene før valget viste at de israelske velgerne måtte ta til takke med de to nest beste kandidatene, noe som ga seg utslag i apati og en valgdeltakelse på bare 60 prosent.

Et stort flertall av arbeiderpartivelgerne ville ha foretrukket tidligere statsminister Shimon Peres, men partiets representanter i Knesset samlet seg om Barak, som valgte et braknederlag framfor å vike plassen for forgjengeren. Høyrevelgerne ville ha statsminister Benjamin Netanyahu som sin kandidat, men Netanyahu ville ikke stille uten at det også ble holdt valg på de 120 representantene i nasjonalforsamlingen.

Resultatet er blitt at Sharon enten må få med seg Barak og hans partifeller i en stor samlingsregjering eller søke støtte blant religiøse og nasjonalistiske småpartier ytterst på den fargerike politiske høyrefløyen. Sharon vil arve det sammensatte og uregjerlige Knesset som Barak aldri klarte å samle om en langsiktig politikk. Velgerne spør seg nå hvordan Sharon skal samle et flertall fra de mange småpartiene om en handlekraftig regjering.

— Vårt politiske system er så komplisert at det var vanskelig å forklare det for andre. Nå kan vi ikke engang forklare det for oss selv, skriver kommentatoren Hemi Shalev i avisen Maariv.

Tålegrenser Sharon har kritisert Barak for å ha tatt for lett på det palestinske opprøret. Samtidig som omverdenen har anklaget Israel for overdreven maktbruk, har Sharon tatt til orde for sterkere skyts.

I mellomtiden har palestinerne fått smaken på et eget hjemland, en uavhengig stat, og Simon Peres sier at Sharon må forholde seg til denne virkeligheten. Hvis den nye statsministeren ikke har antenner som fanger opp den forsterkede nasjonalfølelsen, kan opptøyene de siste fire månedene utvikle seg til en regulær krig, og da kan tålegrensene bli viktig..

Tålegrensen er større for en befolkning som er delvis okkupert og delvis beleiret og som hver dag blir konfrontert med de skrikende levekårsforskjellene mellom jøder og palestinere. Palesti-nerne har minst å tape. Levekårene er blitt så forverret at den palestinske selvstyremyndighetene står i fare for å kollapse.

— En kollaps kan i verste fall bety at man på israelsk side ikke lenger har en partner i fredsprosessen, sier lederen for det norske representasjonskontoret i Gaza og på Vestbredden, Geir O. Pedersen.

Palestinerne skriker etter uavhengighet, og for Israel blir det tyngre og tyngre å bære de moralske, diplomatiske og sikkerhetsmessige byrdene av okkupasjonen. Det internasjonale samfunn vil heller ikke lenger godta okkupasjonen.

Hjelp utenfra Sharon blir oppfattet som et «monster» av palestinere som husker massakrene i flyktningleirene i Beirut.

— Hva er det som har gjort oss til slike effektive forbrytere, skrev Timerman, da Sharon beleiret en halv million mennesker i den libanesiske hovedstaden i 1982. -Jeg frykter at vi i vår kollektive bevisstløshet kanskje ikke frastøtes av tanken på et palestinsk folkemord.

Sharon måtte gå av som forsvarsminister etter operasjonene i Beirut. I dag er det en million mennesker i Gaza som er beleiret, og Sharon er tilbake, som ny regjeringssjef med mandat til å løse konflikten med en ny og mer selvbevisst generasjon palestinere. Det første han har truet med å gjøre er å kaste Oslo-avtalen i papirkurven. Sikkerheten kommer foran enhver avtale med palestinerne, og for Sharon er det et spørsmål om «dem eller oss». Det er hæren og ikke fredsavtaler som gir israelerne sikkerhet.

— Jeg tror ikke vi israelere kan kureres uten hjelp utenfra, skrev Timerman i 1982. Utenlandsk hjelp har Israel i mellomtiden fått i fullt monn, men som alle de gode hjelperne har sagt: - Når alt kommer til alt, er det partene selv som må bli enige om løsninger.

Nå er det Sharon som har valget, skriver avisen Haaretz onsdag. Den nye statsministeren kan gjenoppta forhandlingene som strandet i Taba, eller oppfylle de dystre spådommene om at valgseieren vil ødelegge fredsprosessen og bane veien for en væpnet konfrontasjon på bred front. Det siste vil være katastrofalt, mener lederskribenten.

Ariel Sharon besøkte Klagemuren i Jerusalem dagen etter at han vant statsministervalget i Israel. Nå er det han som skal sørge for at israelere og palestinere skal kunne leve i fred med hverandre. Foto: Scanpix/REUTERS/Pablo Sanchez