Lukk øynene og tenk på NATO. Sjansen er stor for at assosiasjonene går i retning av soldater, raketter og besluttsomme politikere. I alle fall for oss som er gamle nok til å ha opplevd den kalde krigen.

Åpne så øynene for alliansens toppmøte i Istanbul i vegynnelsen av denne uken. Det skulle vært en stor begivenhet.

I stedet skal NATO enda en gang love flere soldater og mer våpen for å styrke sin halvhjertede innsats i Afghanistan. Her måtte generalsekretær Jaap de Hoop Scheffer nylig gi medlemslandene oppsiktsvekkende offentlig refs for ikke å stille med soldatene og materiellet de har lovet for lenge siden.

NATO skal dessuten vedta å tilby trening av irakiske soldater. Det er det lille medlemmene greier å bli enige om — etter at de hele vinteren har flagget en langt større militær rolle i etterkrigs-Irak.

Og så skal NATO videreføre sin omformingsprosess. Meningen med den er å få mest mulig ut av europeiske forsvarsbudsjetter som har sunket jevnt og trutt siden Sovjetunionen ble nedlagt i 1991.

Utrykningsstyrken NATO Response Force (NRF) skal være et slags flaggskip for «nye NATO». Offisielt er landene enige om både styrken og dens oppgaver, raske og «skarpe» utrykninger mot terrorisme og andre trusler.

Men man lure på om NRF noen gang blir brukt i praksis. Mange medlemmer er i beste fall halvhjertede til tanken om å sende soldater rundt i verden i NATOs navn. Dessuten er det ikke lett å se hva militære eliteenheter egentlig kan gjøre mot selvmordsbomber og andre av vår tids sikkerhetsutfordringer.

NATO-møtet i Istanbul vil, ironisk nok, bli preget av at journalister og de fleste politiske ledere vil ha oppmerksomheten rettet mot jakten på ny president for Europakommisjonen. EU-formann Bertie Ahern har sagt at hvis han under møtet aner konsensus blant EU-landene i NATO om en kandidat, vil de fly til Brussel for å gjøre det formelle valget straks NATO-møtet er slutt.

Også ellers tar EU stadig oppmerksomhet fra NATO. Unionens oppbygging av en egen utenriks-, forsvars- og sikkerhetspolitikk går jevnt og trutt.

Da krisen om Irak var på sitt heteste, avdekket den ikke bare en konflikt mellom USA og viktige EU-land som var (og er) farlig for NATO. Også en intern EU-konflikt åpenbarte seg. Mange trodde striden mellom en USA-kritisk fraksjon ledet av Frankrike og Tyskland på den ene siden og en USA-vennlig gruppe ledet av Storbritannia på den andre, ville gi EUs utvikling på feltet banesår.

Men det motsatte skjedde. Nettopp under og etter Irak-striden (og krigen) fikk EU samlet seg om viktige steg fremover på felt der Unionen før stod i stampe. Utarbeidelsen av et strategisk konsept for EUs sikkerhetspolitikk er ett eksempel. Opprettelsen av egne hovedkvarterer for forsvarssamarbeidet (også EU har vedtatt en utrykningsstyrke) er et annet.

Hvert steg mot selvstendighet for EU på disse feltene møtes med alt fra skepsis til ren motarbeidelse fra USA. USA vil ha europeisk sikkerhetspolitikk innenfor en NATO-ramme. Det sikrer amerikanerne en hånd på rattet - minst.

Norge og Island er her støttespillere for USA. Som NATO-land uten planer om å gå inn i EU, har de to større egeninteresse enn noen andre europeiske land i å beholde NATO som en militærallianse der alle i prinsippet har like mye å si. Jo mer NATO utvikler seg til å bli en møteplass mellom USA og EU, jo mer isoleres Norge og Island. Også Tyrkia, Bulgaria og Romania er NATO-land utenfor EU, men alle tre vil snarest inn i EU.

Blir president George W. Bush gjenvalgt, kan det føre til at dagens høye konliktnivå med Europa består og at også USA gir opp å kjempe for noe nær det NATO vi kjenner. Amerikanerne har siden den kalde krigens slutt hatt et ambivalent forhold til å engasjere seg i Europa. Når USAs interesse har tatt seg opp de siste årene, er det fordi EU truer med å bli en konkurrent.

Toppmøtet i Istanbul kunne valgt å forholde seg til de fundamentale problemene og eventuelt å prøvd å få utviklingen inn i et annet spor. Tysklands forsvarsminister Peter Struck foreslo på den årlige sikkerhetspolitiske konferansen i München i februar å nedsette en «vismannsgruppe» med eksperter fra USA og Europa for å stake ut veien videre for NATO. Det kokte bort i kålen. I stedet får vi altså nye runder om små prosjekter i Irak og Afghanistan.