THOMAS HEINE

Israel kan etter parlamentsvalget få sin mest høyreorienterte regjering noen gang — ledet av det konservative Likud-partiets formann Ariel Sharon og med deltakelse av alt, simpelthen alt, som kan oppdrives av ultranasjonalistiske og ultrareligiøse partier.

Likevel er det en myte at det skal ha skjedd en høyredreining i Israel, påstår Gadi Wolfsfeld, professor i statsvitenskap ved Det hebraiske universitet i Jerusalem:

— Israelere er hauker på kort sikt, men duer på lang sikt, poengterer han.

— De vil lære Yasser Arafat og palestinerne at man intet vinner på terror, og derfor håper de på en Sharon-regjering. Men de er innstilt på en palestinsk stat, på å rømme de fleste jødiske bosettingene i okkuperte områder og på et Jerusalem-kompromiss, og derfor håper de egentlig på et samarbeid mellom Likud og Arbeiderpartiet, sier Wolfsfeld.

Analysen forklarer at Likud tross diverse korrupsjonsskandaler ser ut til å få et godt valg - med 33 av de 120 mandatene i Knesset ifølge en meningsmåling i avisen Yedioth Ahronot. Den forklarer også at de ultranasjonalistiske partiene til høyre for Likud - Det nasjonal-religiøse parti og Nasjonal union står i stampe, mens det mest ytterliggående av dem alle, Herut, ifølge meningsmålingen ikke når sperregrensen på 1,5 prosent.

Den forklarer at sentrumspartiene går frem, først og fremst Shinui (Forandring), som på mange måter er et uprøvd, populistisk kort, men samtidig er den varmeste forkjemper for en (ikke-religiøs) samlingsregjering.

Og med litt god vilje kan den også forklare at Arbeiderpartiet - med den nye formannen Amram Mitznas kategoriske avvisning av å inngå i en ny Sharon-regjering - går mot et regulært katastrofevalg med ca. 20 mandater.

Andre faktorer er likevel viktige i forklaringen av Arbeiderpartiets tilbakegang:

  • Partiets nære kobling til Oslo-fredsprosessen, etter hvert det verst tenkelige skjellsord i Israel.
  • At partiet fikk utrettet så lite på 20 måneder frem til oktober i fjor, da man dannet regjering med Sharon og fire høyrefløypartier.
  • At Mitzna i stedet for å søke mot sentrum, har holdt fast på en markant venstreprofil og lagt opp til umiddelbare forhandlinger med en Arafat som de fleste israelere beskylder for alt det onde som har rammet landet de siste to årene.

Sharons ønske-scenario er en regjering bestående av Likud, Arbeiderpartiet, Shinui og det ultra-ortodokse Shas, som ifølge meningsmålingen ville ha et flertall på 79 av de 120 mandatene i Knesset. I tillegg kunne man ta ytterligere tre partier omkring midten med - som i så fall ville få svært begrenset innflytelse - og ha hele 91 mandater.

En slik regjering kunne, hvis man tar Sharons forsikringer bokstavelig om at han er klar til «smertefulle innrømmelser» og opprettelse av en palestinsk stat, starte en ny fredsprosess med den palestinske ledelsen (minus Arafat) med støtte og press fra USA og resten av verden. Men bortsett fra at Sharons forsikringer foreløpig ikke har vært mer enn ord, at han nettopp i et Newsweek-intervju har latterliggjort fredsbestrebelsene lansert av USA, EU, Russland og FN, samt at Arafat fortsatt er palestinernes president, er en samlingsregjering på nåværende tidspunkt usannsynlig.

Dels fordi Mitznas Arbeiderparti ikke vil delta i en Sharon-regjering. Dels fordi det anti-religiøse Shinui ikke vil regjere med Shas og vice versa.

— Matematisk og ideologisk ville det mest logiske være en regjering av Likud, Arbeiderpartiet og Shinui, men jeg ville ikke sette pengene mine på det. Det stemmer ganske enkelt ikke overens med den politiske virkeligheten i Israel, påpeker Reuven Hazan, doktor i statsvitenskap ved Det hebraiske universitetet.

Med mindre opinionen svinger dramatisk i siste fase av valgkampen, eller Mitzna tar en u-sving, eller han blir avsatt som partiformann av Arbeiderpartiets høyrefløy, forekommer en høyreregjering å være det eneste realistiske. Den vil være spinkel, med 65 mandater av 120 ifølge meningsmålingen, og Sharon vil være tvunget til å lytte til alle småpartienes krav.

Jyllands-Posten/Bergens Tidende