Bibelens Lasarus har hatt monopol på utrolige comeback siden han sto opp fra de døde. Blir Daniel valgt i morgen som Nicaraguas president, nærmer han seg Lasarus i odds.

Så har han da skiftet ut mer enn uniformen som sandinistenes opposisjonsleder de 10 siste årene. Nå markedsføres han som en rosa, barnekjær og fredselskende landsfader. Ingen kriger i uniform med blod på tann og død i siktet. Han lover aldri mer militærtjeneste, og han proklamerer at kjærlighet er sterkere enn hat. Det eneste Daniel Ortega av 2001 har til felles med revolusjonshelten Daniel Ortega fra 1979, er trangen til makt. Den kan fattigfolk i storbyene gi ham i morgen. For fattigfolk er noe av det Nicaragua har i overflod. Etter ti år med demokrati og markedsliberal økonomi.

Tredje valg

Det er tredje gang Nicaragua går til valg etter 80-årenes revolusjon, diktatur, contras-krig og krise.

Etter at de fem presidentene i Mellom-Amerika ble enige om en plan for regionen – som ga Oscar Arias fredsprisen — ble det fred og demokratiske valg i Nicaragua. I 1990 gikk samtlige partier sammen i en valgfront (UNO) mot sandinistene. De vant suverent, 54,7 mot 40,8 prosent. President ble den «gamle bestemoren» Violeta Chamorro.

I 1996 var enigheten sprukket, men det liberale partiet vant valget med sin karismatiske presidentkandidat Arnoldo Aléman. En mann med sans for god mat, god whisky og gode forbindelser.

Når han nå går av, etter endt periode, skal han være god for 600 millioner kroner. Det kommer ikke fra lønnen som president.

To sterke menn

I morgen er det valg igjen, til parlament og president. Og det i et land der partiene spiller liten rolle, men der lederne betyr alt.

Det handler om Daniel Ortega og Arnoldo Aléman.

For det er han som er den sterke mann i det liberale partiet, uansett. På grunn av en omdiskutert endring i valgloven er han sikret plass i nasjonalforsamlingen og dermed immunitet i fremtiden.

Det kan sikkert komme godt med når hans regjeringstid skal granskes. For det har ikke manglet på korrupsjonsanklager. Ja, selv hans egen økonomiske rådgiver har ifølge bladet Bistandsaktuelt uttalt at «Presidenten har dessverre beveget seg i et miljø der ikke alle er like renhårige».

Disko og damer

Det er lenge siden ideologi og kampen mot USA-imperialismen var valgkamptema i Nicaragua. Dette landet som mange radikale, særlig i Europa, knyttet så sterke forhåpninger til på 80-tallet. Og som i løpet av drøye ti år mottok mer enn 1,5 milliarder i norsk bistand. Av politiske årsaker er ikke lenger Nicaragua norsk hovedsamarbeidsland.

Det showet som utspiller seg over hele dette utfattige landet i årets valgkamp er ren og skjær kommers. Det er en valgkamp (nesten) blottet for politikk, men spekket med flagg og fargerike plakater, dans, trange dame-jeans, underholdning og moro.

Begge de to presidentkandidatene (Ortega og Enrique Bolaños) har fått sin egen diskolåt, som spilles i tide og utide. De skjeller hverandre ut som seg hør og bør, og tilhengerne lar seg begeistre.

Det mangler heller ikke på «dirty tricks», slik vi kjenner det fra USA. Regjeringspartiet fremstiller Ortega som en nær venn av terrorister som Gadaffi og Saddam Hussein - venner av Nicaragua under den amerikanske blokaden på 80-tallet.

I post-11.septembertider som disse har slike sammenlikninger en viss effekt.

Frykten for uavgjort

Ifølge meningsmålingene går det mot et dødt løp. Begge kandidater ligger på rundt 40 prosent, med Frente Sandinista de Liberatión Nacional (FSLN) et lite hode foran.

Ortega står sterkest i slumstrøk, Bolaños hos borgerskap og bønder. Derfor frykter mange, kanskje med rette, sosial uro dersom ikke valget gir en klar vinner. Avisene har avslørt hemmelige møter mellom de to partiene for å lage en plan for å møte et slikt politisk vakuum.

I går ble det kjent at Det øverste Valgrådet (vi har ikke tilsvarende i Vesten) har nedlagt forbud mot gledesmarkeringer i morgen, før det endelige resultatet er uomtvistelig klart. I tropiske Nicaragua er nemlig temperaturen høy og tenningspunktet lavt når massene kommer i bevegelse.

Det har skjedd før i den eruptive republikken, der makt er noe man tar – ikke noe man får.