Den militært støttede regjeringen i Myanmar har begynt å løslate politiske fanger, og verdenssamfunnet applauderer, halvt skeptisk.

Kyaw Soe vil stå frem åpent, med fullt navn. Hans kamerat vil ikke. Kyaw ble løslatt for 12 år siden. ”Y”, som vi kaller ham, slapp ut for bare for to uker siden, og er virkelig redd for å bli fengslet igjen. ”Y” var del av den høyt profilerte runden med løslatelser for to uker siden. Han er sterkt preget, kroppen er delvis ødelagt av slag og tortur.

«88-generasjonen»

Begge var studenter ved Yangons tekniske universitet i august 1988, da de organiserte seg og sang protestsanger mot regimet. Opposisjon var den gangen uhørt for general Ne Wins brutale regime, og demonstrasjonene ble slått ned med vold og geværer. Flere tusen ble innbrakt, mange ble drept.

I dag kaller de seg ”88-generasjonen”, de som den gangen skulle bli Myanmars intellektuelle fremtid, men som i steden har mistet store deler av livet sitt bak murene.

Tidligere politiske fanger forteller. Yangon, Myanmar
FRED IVAR KLEMETSEN

”Y” ble først arrestert i 1989, og satt i Insein-fengselet her i Yangon. Han slapp ut igjen i 1992. Vi kjører ut av sentrum i byen i anarkistisk trafikk, støv og dieseldamp, og jeg ser at han blir urolig.

— Jeg ble arrestert igjen i 1996, etter nye studentdemonstrasjoner. Jeg ble ikke sluppet ut før i 2003. Under safranrevolusjonen i september 2007, da munkene protestere, beskyldte politiet meg for å ha deltatt aktivt i protestene. Så jeg ble fengslet igjen, og slapp ikke ut før nå i januar. Til sammen har jeg sittet fengslet i nesten 15 år, forteller han.

Verst i fengselet

Vi kjører sakte forbi hovedporten til Insein-fengselet. Utenfra ser det forbausende uskyldig og rømningsvennlig ut, omgitt av gateselgere og hverdagsståk. Men fremdeles er det 7000 fanger i det beryktede fengselet, en del av dem låst inne på grunn av politisk aktivitet.

”Y” forteller at det verste skjedde da han satt i et fengsel i en annen provins. Da han kom dit ble han slått med stokker av både vokterne og kriminelle fanger som sonet der.

— Vi var 50 politiske fanger der. Vi fikk ikke lov til å snakke i det hele tatt – i tre år var det sånn. Jeg ble torturert, og fikk ikke medisinsk hjelp. I dag har jeg problemer med nakken og hele den høyre siden av kroppen.

Tidligere politiske fanger forteller. Yangon, Myanmar
FRED IVAR KLEMETSEN

Kyaw Soe ble arrestert første gang i 1990, og han satt tre år i Insein-fengselet sammen med 15 andre studenter. I 1997 ble han arrestert igjen, i forbindelse med safran-revolusjonen.

Kyaw forteller at da han ble arrestert for andre gang, ble han pågrepet av 40 soldater som kom hjem til ham om natten.

— De fem dagene avhøret varte, fikk jeg verken mat eller drikke eller lov til å gå på do. Under avhørene måtte jeg knele på en stein, mens en vokter stod på anklene mine. Jeg ble slått med kølle i hodet og i tinningene. Jeg ble ”dømt” av en lukket rett, fikk ikke rett til juridisk hjelp, og ble sendt til Thayet-fengselet, langt unna familien min, sier han.

Etter en summarisk og lukket rettssak, ble han holdt der i tre år.

— Der var det blant andre 32 fanger som hadde HIV/AIDS. Noen av dem var nesten døende Den gangen fikk kun familier lov til å besøke fangene, noen annen form for støtte hadde de ikke.

Frykt og taushet

Siden augustopprøret i 1988 regner man med at over 10.000 mennesker har vært fengslet i Myanmar. I tillegg kommer alle de titusener som har vært fengslet siden militærkuppet i 1962. Regimet har styrt med frykt.

— Frykt fører til taushet, som er gift for demokratiet. Men vi nekter å være tause lenger. Dere må få vite hva som har skjedd her, sier Kyaw Soe.

— Så lenge militærregimet eksisterte, eksisterte ikke jeg. Landet mitt har produsert politiske fanger i flere tiår, likevel har det vært Myanmars offisielle pollitikk at det ikke eksisterer politiske fanger, bare kriminelle, sier Kyaw.

Det er fremdeles om lag 1000 politiske fanger bak murene, i Myanmars 42 fengsler og 109 fangeleire.

Å bli fengslet i Myanmar blir ofte sett på som dødsstraff. 146 mennesker skal ha dødd i fangenskap de siste årene. Det kan være mange flere.

Hard motstand

Vi kjører vestover, over elven og ut i et dampende våtmarksområde et stykke fra byen. Der ligger klosteret og barnehjemmet Aung Zayar Min. I 2005 slo buddhistmunken Ashin Zayarnanda seg ned her, og opprettet skole og barnehjem for foreldreløse og barn av fattige. I dag bor 200 barn på hjemmet, og over 300 får undervisning på skolen.

Ashin er litt av en helt for de opposisjonelle i Yangon, fordi han har gjort alt dette til tross for hard motstand fra myndighetene.

Etter at regimet ble avviklet, sørget mange generaler for å skaffe seg rikdom og store eiendommer. Denne delen av våtmarkene var ett av dem. Her har tidligere militære bygget et enorm industriområde, vegg i vegg med barnehjemmet. Eierne forsøkte også å kapre barnehjemmets land. Men Ashin har satt opp gjerde rundt hele den lille landsbyen av småbarn, og nekter å gi fra seg en centimeter jord.

Ashin forteller at han hadde svært lyst til å delta i safran-revolusjonen i 2007, da flere av hans brødre ble drept.

— Men militæret stengte av hele området her. Det var umulig, sier Ashin.

- Vil lykkes

Han forteller at det er splittelse blant Yangons munker. Noen støtter regjeringen, andre gjør det ikke. Det gjør situasjonen ekstra vanskelig.

— Vi har ikke et reelt demokrati nå. Militæret styrer fremdeles det meste. Men om ti år kanskje? Eller enda lenger? spør Ashin.

Kyaw mener demokratiet kan være ”en ondskapsfull illusjon, som er ment for å lette det internasjonale presset”, som han sier. Han hevder at det fremdeles eksisterer et digert nettverk av informanter i hele Myanmar, og at de fortsetter å skape frykt hos vanlige mennesker.

— Myanmars folk vil lykkes i kampen for demokrati. Men Myanmar trenger så mye mer enn håp akkurat nå. Som Aung San Suu Kyi har sagt: ”Bruk demokratiet deres til å fremme vårt”, sier Kyaw Soe.