JAKOB RUBIN

— Åh, jeg snakker for mye, sier en ung ingeniør og blir taus og ettertenksom.

I Irak har murene ører. Veggene har ører. Selv din egen bil kan være din fiende og angi deg til en overmakt hvis metoder kan bety døden.

Enhver uttalelse med en anelse innhold, med følelser eller en personlig historie kommer kun ut under den strengeste fortrolighet, eller som en forsnakkelse. Ingeniøren er nervøs for å si feil ting i sin egen bil.

Et løfte om anonymitet er ikke nødvendig. Det er utenfor enhver diskusjon å stå frem med navns nevnelse. Og heller ikke uten. Irakerne vil ikke snakke.

Frykter krigen

Journalistisk arbeid er derfor et puslespill. Man samler brikker av samtaler, av antydninger og skaper deretter mennesker som finnes, men aldri kan spores av Saddam Husseins effektive sikkerhetspoliti.

Derfor kaller vi denne velutdannede unge mannen for Hossam. Han kunne være en hvilken som helst europeer, utseendet er godt, hans engelsk perfekt. Men han er født i Irak og har inntil videre ikke funnet ut hvordan han skal komme seg ut av landet.

Det han vet, er at Saddams lange arm kan nå ham i hans dypeste søvn, i hans hjem, på arbeidet og på gaten.

Derfor vet han heller ikke at hans ord nå kommer på trykk. Det kan synes umoralsk, men det er den eneste måten å beskrive den irakiske virkelighet i 2003, dager eller uker før en ny krig begynner.

26 år gamle Hossam frykter krigen. Han vet at han kan bli innkalt til hæren når som helst. Den første Golfkrigen for 12 år siden var en grusom opplevelse.

— Min mor er i himmelen, sier han, tydeligvis ennå ikke kommet over tapet.

Hossams mor fikk kreft få år etter Første golfkrig, i likhet med hans mormor og tusener av andre irakere. Offisielt er kreftrisikoen 400 prosent høyere enn før krigen. Ingen her tviler på at de amerikanske anti-tank missiler laget av uran er en av årsakene.

Redselsmuseum

Hossams lillebror var 11 år den gang amerikanerne bombet Bagdad. Han kom seg aldri over sjokket og lider av mareritt og psykiske problemer.

— Vi vet hvordan det blir. Først bomber de el-forsyningen, så vannverkene og så broene.

Hossam kjører inn og fyller bensin. Superbensin til 20 øre literen, vanlig koster bare det halve, men hans gamle brasilianske folkevogn skal ha det godt for ikke å falle sammen.

Vi kjører ut til Amria. Den ytterste bydelen før Bagdad slutter. 100 meter lenger fremme står hærens veisperring. Ser de ham med en utlending uten tillatelse, kan det koste dyrt.

I Amria ligger et bomberom til 500 mennesker, som ble bombet for 12 år siden. Alle så nær som seks personer ble forkullet av de to missilnedslagene.

Bomberommet er i dag et museum over krigens redsler. Over hvert av de fastbrente restene av menneskehud er satt en plastmonter. Hossam bryr seg ikke om synet. Ikke noe i ham tyder på at han kan være en effektiv soldat. Han er bløthjertet og han vil gjerne langt vekk. Til Europa eller Canada. Han har undersøkt mulighetene.

Ingen farlig by

— Det koster 11.000 dollar, forklarer han.

— De kan skaffe reisen i Jordan. Jeg kan ikke si hvem det er, men de garanterer å sette en av i det landet man ønsker. Canada er et av de dyreste. Kanskje kan man forhandle det ned til 10.000 dollar, sier han.

Også det er en formue han kun kan drømme om. Som taxisjåfør kan han skrape sammen en håndfull dollar på en dag, eller femten, hvis han er heldig å få et heldagsjobb for en utlending.

Hossam kjører forbi en enorm byggeplass. Saddam Hussein er i gang med å bygge verdens to største moskeer. I det hele tatt er det bygget moskeer overalt i Irak de siste årene. Der Hossam bor, var det før bare en. Nå er det fem.

— Hvorfor tror du vår leder bygger moskeer? Fordi vi er fattige. Vi har ingen penger, så han vil ha oss inn i moskeene, sier han.

En annen forklaring er at Saddam Hussein forsøker å styrke sine allianser i den arabiske verden. Den er mer plausibel. De fleste moskeer står tomme, innrømmer Hossam. Det er mer politisk, enn begrunnet i behov.

Hossam mister plutselig motet. Nå tør han ikke kjøre til Arasat, den noble bydelen med kafeer og restauranter. Han vet at han har sagt for mye. Det er ikke sikkert at han kan stole på meg. Jeg kan jo også forsnakke meg, som han selv nettopp har gjort.

Jeg blir satt av.

Det er ok. Bagdad er ikke et farlig sted, som Colombia eller Brasils storbyer. Alene på gaten er man så ganske åpenlyst annerledes enn alle andre. Den eneste turist. Fra alle sider ropes det: «Hello!!».

En slakter stikker smilende hodet sitt ut mellom de flådde lammene i døråpningen. Et par eldre tannløse herrer sitter omkring en gass-samovar på gulvet og drikker te av små glass.

En av dem sier noe. Det skal ingen tolk til for å forstå de tydelige faktene.

— Amerikanerne kommer og kaster bomber, sier han med en lang plystrelyd etterfulgt av en putrelyd.

De rister på hodet og slår ut med hendene og ler av seg selv. Etterpå kysser de alle sammen meg på kinnet til avskjed.

VENNLIG BY: Bagdad er ingen farlig by å ferdes i som utlending, og folk roper, smiler og spøker. Men bak lurer frykten. For krig, for å snakke, si noe feil - og bli angitt.<p/> FOTO: JAKOB RUBIN<p/>