KLAUS JUSTSEN

USA tok denne uken farvel med Coretta Scott King i en seremoni som var like mye en verdig begravelse som en munter fest — eller medrivende politisk teater.

Alle ingrediensene ble samlet i en hyllest til kvinnen som personifiserte borgerrettighetsbevegelsens idealer og bar en stor del av den på sine skuldrer, etter at hennes elskede mann Martin Luther King jr. ble drept av en snikskytter i Memphis i 1968.

Litt av et show

Taler etter taler hyllet fru King, som døde for snart to uker siden etter langvarig kamp mot livmorkreft. Titusener gråt, lo, klappet og hoppet i en moderne, overdådig utstyrt kirke i utkanten av Atlanta.

På podiet satt George W. Bush med fru Laura, sammen med tre av de fire levende eks-presidentene. Bak dem borgerrettighetsbevegelsens mest kjente navn med flere av pastor Kings kampfeller i spissen.

President Bush talte på nasjonens vegne og fastslo at «denne vennlige og blide kvinnen ble en av vår tids mest beundrede amerikanere. Vi sørger virkelig over henne og hun vil bli dypt savnet.»

- Min bror, presidenten

Det første politiske fyrverkeriet kom imidlertid ikke fra de tilstedeværende presidentene, men fra den demokratiske senatoren Edward Kennedy, som minnet om en episode i 1961 da Martin Luther King jr. ble dømt til fem måneders fengsel for en banal trafikkforseelse. Et så langt opphold i et sørstatsfengsel kunne blitt katastrofalt.

«Coretta ringte min bror presidenten og han ba Robert...». Det siste ordet var ikke engang uttalt før senatoren ble avbrutt av tordnende applaus. Det gjentok seg da Kennedy avsluttet historien med en bemerkning om at justisministeren hadde fått dommeren til «å se lyset».

Pastor Joseph Lowery var medstifter av Kings «Souther Christian Leadership Conference» - og selv om han rimet vakkert, var budskapet klart:

«Vi vet nå at det ikke var masseødeleggelsesvåpen der over,» lød det med hevet pekefinger, mens presidenten satt to meter fra talerstolen. Kirken eksploderte i stående bifall.

«Coretta visste at det til gjengjeld er våpen med feil retning. Til krig flere milliarder, men ikke mer til de fattige.»

Kampen for likhet

Jimmy Carter har lenge vært en av president Bush' skarpeste kritikere, og han lot ikke den enestående anledningen gå fra seg. Hentydningen til den aktuelle striden om regjeringens avlytting var ikke til å ta feil av, da eks-presidenten minnet om at ekteparet King hadde vært ofre for regjeringens ulovlige overvåkning.

Den politiske temperaturen ble skrudd opp med en bemerkning om at kampen for likhet ennå ikke er slutt. «Vi trenger bare å tenke på fargen på ansiktene i Louisiana, Alabama og Mississippi etter «Katrina» for å vite det.»

George H.W. Bush ilte sin sønn til unnsetning med en munter bemerkning og president Bush tok frem det helt store smilet da faren fikk rot i manuskriptet «Det er deres lykkedag. Jeg har mistet en side,» forklarte eks-presidenten.

Stjernen i showet

Siste akt i det politiske teatret var overlatt Bill Clinton. Da han gikk de få skrittene mot talerstolen med fru Hillary i hånden ble han hyllet som en rockestjerne. President Bush, som var møtt med et høflig, men behersket bifall skuttet seg i skinnstolen.

«Det er meg en ære å være her sammen med min president og sammen med mine tidligere presidenter.» En liten kunstpause ble avbrutt av et rungende rop fra balkongen: «Og med den kommende presidenten.»

Det tok folkemengden bare brøkdelen av et sekund å komme på beina mens Clinton leende forsøkte å skape ro med et «Nei, nei, nei.» I et glimt var det tydelig hvorfor han er kalt USAs første svarte president.

Det var ikke overraskende at Bill Clinton holdt den lengste av presidentenes taler. Det skjedde uten manuskript og i en stil som gjorde det klart at han hadde hørt mye på predikantene under de mange besøkene i sørstatenes kirker.