Den hellige krigens PR-agent er i 30-årene. Med svarte sko, blazer og perfekt engelsk med amerikansk aksent, svinser han rundt i korridorene i Hizbollahs hovedkvarter i sør-Beirut. Sigaretten i en hånd, og telefonen i den andre. Det ringes rundt, og avtaler blir gjort. Vær så god en kopp te, så venter dere i sofaen der så lenge.

Vi ville møte organisasjonens frontsoldater — de som går i døden for Guds parti når de svartkledde prestene gir ordre. Det var i 1998, og to år før Israel ga opp og trakk seg ut av Sør-Libanon.

— Våre menn står i kø for å gå i martyrdøden i kampen mot Israel, sa Ibrahim Moussawi.

Kan Israel nå klare å bombe dem til taushet ?

En blodig video

Først bærer det hjem til 26 år gamle Maha Talib og hennes tre barn. Den gang for snart åtte år siden presenteres hun som enken etter en av de mest vellykkede selvmordsangrepene mot Israel.

Hun var kledd i svart chador-drakt, og med sin nye Mitsubishi svingte hun inn på parkeringsplassen foran lavblokken. I frontruten var det et klistremerke som fortalte at hun var Hizbollah-sympatisør og enke etter en martyr.

Det endelige beviset for heltestatusen var tatt opp på video, og den blodige filmen viste Salah Khandour da han sprengte seg selv.

Leiligheten var stor og luksuriøs. På gulvet vakre persiske tepper i silke og ull. Møblene i myke stoffer og utskåret tre.

Sønnen Mohammed satt klistret til den store tv-skjermen og startet skrytevideoen. Han heiet på faren i det han nærmet seg den israelske kontrollposten..

Det var i 1995 og han satt bak rattet i en bil fullastet med eksplosiver. Han klarte å komme inn bak israelske sperringer før han trykket på knappen. Da sprengte han seg selv, og 13 israelske soldater i fillebiter.

Bildet av faren, bilen og flammehavet henger på hedersplass i leiligheten. For syv år gamle Muhammed og hans to yngre søstre - Fatime og Zeynab - er dette minnet om faren.

En ærefull død

— Da vi giftet oss i 1990 visste jeg at Salah en dag ville gi sitt liv til kampen. Jeg visste han ville kjempe for Hizbollah og få en ærefull død. Det snakket vi mye om. Det ga livene våre stolthet, fortalte Maha Talib.

Det var også det intense hatet til Israel som brakte Maha Talib og Salah Khandour sammen. Begge er født og vokste opp i landsbyer i Sør-Libanon, men ble fordrevet av israelerne i 1982. De traff hverandre i en flyktningleir i Beirut i 1989. Da shiamuslimske prester dannet Hizbollah i 1982, var det som et svar på den israelske okkupasjon. De ivrigste tilhengerne var de unge mennene fra Sør-Libanon. I dag er flyktningleirene omgjort til en bydel - den sørlige bydel der Hizbollah dominerer og Israel bomber.

Ungene hadde nå funnet frem legoen, og moren snakket rolig og bestemt om familiens skjebne. Blikket var fast og vek ikke ett sekund. Leppene smale og stramme.

— Savner ikke barna faren ?

— I begynnelsen var det vanskelig. Vi er bare mennesker, og vi gråt. Ungene spurte etter faren, og da fortalte jeg at han nå er i Paradis. De skjønner at han kjempet, og at han fulgte Guds vilje.

— Burde ikke faren heller ha tatt vare på sine små barn ?

— Da min mann ble martyr ga Gud ham sin velsignelse. Det betyr også at Gud velsignet hans familie. Både barna og jeg er i trygge hender.

Det største bildet på veggen er et portrett av Salah. Dernest følger bilder av ayatolla Khomeini og leder av Hizbollah, Hassan Nasrallah. På et av bildene leser Hassan Nasrallah en avis der hovedoppslaget er selvmordsattentatet.

Leilighet, den nye bilen og en spesialsydd geriljadrakt til vesle Muhammed, er alt betalt av Hizbollah.

— I Europa vil folk se på deg som fanatisk og hjernevasket ?

— Vi tror på vår Gud, vår profet og vår religion. Det var jødene som brakte terroren til Libanon da de tok vårt land. Nå må vi kjempe tilbake, og ofre noe. Jeg vet ikke hva folk i Europa ville ha gjort i vår situasjon. I Europa får de følge sine profeter.

Rett fra treningsleiren

Vår pr-agent følger oss tilbake til Hizbollah-kontoret i Sør-Beirut der 30 år gamle Ahmed venter. Informasjonsavdelingen har beordret ham opp fra treningsleirene i Sør-Libanon for å bli intervjuet.

— Hvordan forbereder du deg til martyrdøden ?

— Jeg leser Koranen som viser hvordan jeg oppnår respekt, og hvordan jeg skal få styrke. Dernest læres jeg opp i teknikk i bruk av eksplosiver. Jeg bruker alle ferier og all fritid til trening. Når dagen er inne er jeg godt forberedt. Jeg skal drepe mange israelere og gjøre min familie og mine barn stolte.

Han har nyklippet hår, velfrisert kort skjegg, en ny tweedjakke, pen svart bukse og blankpussede svarte sko. Ahmed er lærer i matematikk, gift og har to sønner. En livssituasjon som er typisk for de

bortimot 10.000 soldatene som Israel antar Hizbollah kan mobilisere.

— Også min far var martyr. Martyrdøden er en bro fra denne verden til en annen. For hva er dette korte livet med den evige lykke som venter. Hizbollah vil sørge for at mine barn aldri mangler noe, sier Ahmed.

Fred som selvbedrag

— Kan Israel og USA noen gang klare å stanse en bevegelse med så sterk tro, så sterkt hat og så mye å hevne ?

«Krigen mot terror» har lagt Beirut i ruiner, og skyllet en million libanesere på flukt mellom ruinene i en bølge av armod og vrede. Israelske raketter har utslettet hele familier, de har bombet ambulansebiler og drept pasienter om bord.

— Vil Hizbollah-soldatene søke forsoning når Israel «nålestikkpresisjon» og «kirurgiske presisjon» dreper deres kvinner og barn?

For med krigen fremstår Israel igjen som Libanons største fiende, mens Hizbollah har gjenopprettet ryktet som motstandsbevegelse.

En meningsmåling fra Beirut Center for Research and Information viser at 86,9 prosent av libaneserne mener Hizbollah gjør rett i å angripe Israel, og 63,3 prosent mener Israel aldri vil overvinne Hizbollah.

Bristiske Robert Fisk regnes som den mest erfarne journalist på Midtøsten og arabiske spørsmål. Han omtaler USAs løsninger for konflikten med Hizbollah som selvbedrag.

— Hizbollah har i årevis drømt om, lengtet etter og trent til denne krigen. De har ikke tenkt å overgi det området som de i 18 år drev geriljakrig for og endelig klarte å kaste den israelske hæren ut av, skriver han.

— For hvordan kan Israel og USA tro at de kan knekke Hizbollah på noen uker, når de ikke klarte det på 14 år med okkupasjon ?

Oddleiv Apneseth
Oddleiv Apneseth