bak nyhetene Per Nyholm Forvirringen og frykten sprer seg i Serbia — og det er det som er meningen. Høytstående embetsmenn i kretsen rundt Milosevic myrdes i fullt dagslys. Politi og andre sikkerhetsstyrker okkuperer det som måtte være igjen av regimekritiske medier. Nasjonalforsamlingen ventes å vedta en såkalt Lov om bekjempelse av terrorisme i løpet av kort tid. Deretter kan diktaturet for alvor settes i verk.

Akkurat i disse dagene , mens Beograd går fra vår til sommer, trekker de mest truende uværsskyene inn over den politiske horisonten. Utsikten til en fredelig løsning av det serbiske problemet - som er Milosevic, hans kone og en gjeng rene gangstere - har aldri vært lys. Nå ser det dramatisk dårligere ut. Alt fra borgerkrig til et blodig militærkupp synes stadig mer sannsynlig. At studentene i Otpor! (Motstand!) vil kunne fremkalle et systemskifte er lite sannsynlig.

Otpor! er en bevegelse som med ungdommens fantasi og mobilitet forstyrrer regimet. Akkurat som en annen studentbevegelse ergret regimet vinteren 1996-97 , uten at det av den grunn ble noen endring til det bedre av den grunn.

Når det gjelder Den serbiske fonyelsesfronten under Vuk Draskovic og Det demokratiske parti ledet av Zoran Djindjic, har ingen satt på papiret noe program for hva de vil. Som opposisjon er de ikke troverdige. Både Drasjovic og Djindjic spiller med skjulte kort og kan knapt være under samme tak. Djindjic h ldt sin sti ren under bombingen av Kosovo i fjor, men avslørte seg i forhold til den patriotiske meningen ved å søke tilflukt i det fredeligere Montenegro.

Drasjovic overrasket sine omgivelser - kanskje også seg selv - ved å gå inn i regimet som visestatsminister. Her ville han spille rollen som liberal politiker. Oppholdet i regjeringen ble kortvarig. Internt oppnådde han ingenting. I forhold til folk flest kastet han en ny tvilens skygge over det allerede omdiskuterte navnet sitt.

Vurdert overfladisk er det ingen fare som truer det jugoslaviske regimet. At serberne og montenegrinerne skal gå til valg i løpet av høsten kan neppe bekymre Slobodan Milosevic. Dersom ikke det uforutsette inntreffer, vil det bli avviklet slik at det uansett får et tilfredsstillende resultat for de serbiske makthaverne.

De mange drapene kan skyldes at Milosevic er i ferd med å skape det psykologiske grunnlag for fullstendig maktovertagelse. Dette vil han begrunne med vestlige forsøk på å styrte regimet.

Mens sosialisten Milosevic sin vane tro holder seg i bakgrunnen, har hans fascistiske visestatsminister Vojislav Seselj travelt med å erklære at det ikke finnes noen lovlig opposisjon i Jugoslavia. De som protesterer, hevder Seselj, er terrorister, landsforrædere og spioner som NATO betaler for å vende seg mot den lovlig valgte øvrigheten.

Store deler av befolkningen har trukket seg inn i seg selv. De kan ikke bestemme seg for om de skal vende seg mot presidenten som har utløste en til nå ukjent fattigdom og tapt fire kriger, eller mot Vesten som man tidligere beundret, men som nå oppfattes å ha et medansvar for Balkans elendighet.

Milosevic virker ikke svekket etter sitt tilbaketog fra Kosovo. Maktapparatet hans i Serbia, med basis i hæren og en velutstyrt politistyrke, er intakt. Generalene synes lojale. Det eneste problemet hans kan være det som måtte skje lenger nede i systemet - blant de offiserene som opplevde nederlaget i Kosovo på kroppen.

Innfører Milosevic det åpenlyse diktaturet, har Vesten ikke noe å stille opp. Serbia har et glimrende forhold til Russland og Kina, og de fleste landene i Afrika, Midt-Østen og Sentral-Asia.

Serbias såkalte isolasjon i forhold til Vesten består i at man over en periode på snart ti år er blitt vant med den. Som politisk middel kan sanksjonene til og med gagne Milosevic fordi de gir ham en unnskyldning til å fare frem mot grupper og enkeltpersoner som sier de er enige med Europa.

Derfor må forandringene komme innenfra. Det som skjedde i Romania vinteren 1989-90, er fortsatt det beste eksempel på hva som kan komme til å skje i Jugoslavia. Et feiltrinn, eller bare en uforsiktighet fra regimets side - og raseriet kan være der. I en kort, væpnet konflikt vil politiet, men neppe soldatene, skyte på de sivile. Blodet vil flyte i gatene. Deretter vil det hele være over. Jyllands-Posten/Bergens Tidende