ANNE L. BUVIKBrixworth, NorthamptonshireFrykten for sykdom, død og ruin henger som en tykk tåke over det vakre landskapet. Du kan se den, føle den, lukte den, smake den. Vi er i selveste pestlandet. Vanligvis går morgenturen rundt den oppdemmede innsjøen Pitsford Reservoir. Men ved parkeringsplassen i dag henger store plakater og rød plasttape. Veien er stengt. Om jeg ønsker, kan jeg få gå rundt i små sirkler på plenene foran kafeen, og på de nærmeste markene rundt omkring. Men ingen steder hvor jeg kan komme i nærheten av beitemarker. Brixworth Country Park er til vanlig et sted hvor det yrer av liv og aktivitet. Folk fra hele området kommer hit for å gå tur, lufte unger og hunder, sykle, seile og fiske. Nå er området tomt, stille og forlatt. Min venninne Liz ringte meg i går. Egentlig skulle jeg vært nedom og hjulpet til med å mosjonere hester. Men nå fikk jeg klar beskjed om å holde meg hjemme. Liz er gift med en melkebonde. Han var på markedet onsdag, ikke for å selge dyr, bare for å se. Hadde han pest og ruin med seg hjem? Han vet ennå ikke.— Han får ikke sove om natten. Vi er fryktelig redde, betror Liz meg. Mannen har allerede brent klær og sko han hadde på seg på markedet. Men er det for sent? Morgenturen skal avvikles. I stedet for Brixworth Country Park setter vi kursen mot Cotswold Manor og gangveiene der, et nydelig engelsk gods omgitt av tusenvis av mål med skog og dyrket mark. Her får vi slippe til, men ikke uten videre. Der gangstien tar av fra hovedveien, står en bøtte med en brun væske. Ved siden henger en plakat: Turgåer - vennligst dypp fottøyet i desinfiserende væske før du går inn i området. OK, det minste vi kan gjøre. Det går greit å dyppe støvlene i bøtten, litt mer komplisert blir det å dyppe tolv hundelabber oppi, så før vi alle er klare, er jeg desinfisert fra topp til tå. Men det er en liten pris å betale.Hundene må pent gå i bånd. Det er et annet vilkår for å bevege seg på landsbygden for tiden. Litt snusing på en sauelort, og pesten sniker seg med som blindpassasjer i hundepelsen.En kilometer inne på Cotswold Manor treffer jeg en gårdsarbeider. Han gir meg et mistenksomt blikk, frykten for smitte nærmer seg paranoia. Jeg har vel desinfisert føttene før jeg gikk stien?Jeg holder vel hundene i bånd? Han mildner når jeg forsikrer at alt er i orden, og har vist frem de brune flekker nedover buksene som bevis for at også hundene er behørig desinfisert.- Det er så fryktelig. Jeg husker forrige utbrudd på slutten av sekstitallet. Mange, mange tusen dyr ble slaktet og brent. Det pågikk i månedsvis. Dette kan bli like ille, spår gårdsarbeideren, grim i hu, når vi fortsetter videre hver vår vei. Ikke et møte som løfter stemningen. Vel hjemme i landsbyen etter den dystre morgenturen er det lett å få øye på flere konsekvenser av munn- og klovsyken.Den lokale slakteren har hengt opp et skilt: "Vi holder åpent - ennå". I øyeblikket er det forbud mot all transport av husdyr i hele England. Følgelig blir det heller ikke slaktet.- Vi går tomme for kjøtt etter hvert, selv om det sies at importen vil gå for fullt. Engelsk kjøtt har vi ikke for mer enn en uke, sier mannen bak disken.I løpet av noen få dramatiske dager er den idylliske engelske landsbygden forandret til et sted i unntakstilstand, dominert av frykt, fortvilelse og mistenksomhet. Mens jeg vasker søle og desinfeksjonsvæske av hundene, får jeg følelsen av at dette nok var siste tur i skog og mark på en stund. Så snart pesten når Northamptonshire - og det skjer sikkert - må jeg nok nøye meg med å gå tur i sirkler rundt kirken i Brixworth. Det blir vel til å leve med, den er i det minste fra år 640 og et svært vakkert skue. Jeg er bare redd for at den nok en gang vil bli omgitt av røyk fra kadaverbål. Noen syn skulle man slippe å se. Jeg gruer meg.