Temperaturen i det lille rommet bak moskeen føles like kald som morgenvinden utenfor. Familien Hashemi sitter sammen i en klynge på gulvet med tepper på bena. En gassbrenner i en kjele er den eneste varmekilden i rommet. Selv om familien er vant til den norske vinteren, biter kulden i Kabul inn til beinet.

Hadde ikke tid å pakke

— Da politiet kom og tok oss, hadde vi ikke tid til å pakke ned vinterklærne våre, sier far Ahmad.

For seks uker siden ble familien deportert fra Norge. Utlendingsnemda (UNE) avslo familiens siste omgjøringsbegjæring 7. november. Neste dag kom politiet til Lundeskogen statlige mottak i Røn i Valdres klokken fem om morgenen, tok familien med til politiets utlendingsinternat på Trandum og sendte dem av gårde til Kabul.

Da de landet, så barna - 11 år gamle Meisan, seks år gamle Mohammad og fire år gamle Zahra - for første gang foreldrenes fødeland. Familien hadde bodd fire år og to måneder i Norge. Før det var de åtte år i Iran, hvor de to sønnene ble født. Zahra ble født i Norge. Ungene snakker sammen på norsk. De to yngste forstår ikke nok dari til å kunne følge med i foreldrenes samtale med Bergens Tidende.

- Dette er helvete

På en hylle ligger en Beckmann ryggsekk med en «Opplands trafikk»-refleks hengende fra stroppen. Sekken tilhører Mohammad, og er pakket klar til den dagen han skal tilbake til første klasse på Røn skole. Foreldrene har ennå ikke orket å fortelle de yngste barna at de ikke skal tilbake til Norge.

— Vi forteller dem at flyet er gått i stykker, og at det må repareres, sier moren Nadereh.

— Når de møter andre barn i moskeen, sier de at de vil ta dem til Norge og vise dem rommene sine.

Foreldrene prøver å kjøpe seg tid. Det ser ut til fungere så langt. Zahra er et lykkelig barn, full av energi. Når hun ikke løper rundt i rommet, blar hun ivrig i en perm med tegninger. Likevel har det begynt å snike seg inn en følelse av at ikke alt er som det skal være.

De spør hele tiden når julenissen kommer

Mohammad har mageproblemer, og Kabuls medisiner kan ikke kurere dem. En øreverk har gjort ham nesten døv på det ene øret. Og så er det desember i Kabul, men i motsetning til i Norge, feirer ingen jul.

— De spør hele tiden når julenissen kommer, sier Nadereh.

Blodig år

Den eldste sønnen, Meisan, har ingen illusjoner om at han skal komme tilbake til Norge snart. Blikket hans er apatisk.

— Dette er helvete. Det er ikke et land. Folk blir drept her hver dag, sier han om det nye hjemlandet, som har vært preget av krig siden før han ble født.

Først i 2014 begynte norske myndigheter å returnere barnefamilier til Afghanistan med tvang. Fra januar til begynnelsen av desember hadde Norge sendt ut til sammen 20 lengeværende afghanske barn — barn som har levd i Norge i over fire år. Dette til tross for at Utlendingsdirektoratet (UDI) har advart om at den humanitære situasjonen i landet har forverret seg, spesielt for kvinner og barn.

Ifølge en ny rapport fra FN i 2014 har dette vært det voldeligste året for sivile i Afghanistan siden målingene begynte å dokumentere krigens sivile ofre. Totalt 3188 sivile var drept og 6429 såret ved utgangen av november. Antall skadde barn har økt med 33 prosent siden i fjor, skriver FN.

Norsk organisasjon for asylsøkere (NOAS) advarte i en e-post til en rekke politiske partier den 17. desember om farene ved å utvise familier med barn til Afghanistan. NOAS ba politikerne omgjøre vedtak der man kan ha gjort feil.

Dersom en familie ikke har et sosialt nettverk i Afghanistan som kan hjelpe dem, er det en fare for at barn kan bli tvunget til å arbeide for å forsørge familien, skriver NOAS. I familien Hashemis tilfelle mener NOAS at UNE ikke har tatt nok hensyn til barnas beste. På nyåret blir en stevning levert for å få prøvd UNEs avgjørelse for norsk rett - et grep som NOAS sjelden eller aldri har prøvd tidligere, i saker der asylsøkere allerede er kastet ut av landet.

Ekstrem fattigdom

Da familien Hashemi landet i Kabul i november, kjørte representanter for Den internasjonale organisasjonen for migrasjon (IOM) dem til et asylmottak. Her advarte andre tilbakevendte afghanere familien mot å bli værende for lenge. Afghanere som har bodd i Europa mistenkes ofte for å være velstående, og barna står i fare for å bli kidnappet, sa de.

Familien valgte ikke å bo i sentrum, og dro i stedet til nabolaget Chendawool, hvor de fikk lov til å leie plass i et bakrom av en moské for 2000 afghani (ca. 250 kroner) per måned. Men de kan ikke bli her for alltid.

Det verste er at vi ikke kan gi barna våre noe ordentlig å spise

— Vi vet ikke hvor vi skal dra. En vanlig leie koster 20.000 afghani (2500 kroner) i måneden, sier Ahmad og reiser seg når det banker på døren. Naboen har laget en stor gryte ash -suppe, fordi han visste at familien hadde besøk.

— I Norge fikk vi melk hver morgen, men det får vi ikke her. Vi får heller ikke kjøtt, sier Nadereh.

— Det verste er at vi ikke kan gi barna våre noe ordentlig å spise.

Flyktet av kjærlighet

Ahmad og Nadereh forteller denne historien om hvem de er og hvordan de havnet i Norge: Begge vokste opp utenfor Kabul, i provinsen Wardak. De sier de aldri hadde besøkt hovedstaden før de kom hit i november. I motsetning til mange andre afghanske par, som inngår arrangerte ekteskap, forelsket Ahmad og Nadereh seg før de ble gift. Men Naderehs far ville ikke tillate at de giftet seg, så de flyktet til Iran.

Etter syv år i skjul, ble de fortalt at Naderehs brødrene hadde funnet ut hvor de gjemte seg. De hadde kommet til Teheran for å slå Ahmad i hjel. Paret, som i mellomtiden hadde fått to barn, flyktet til Europa. Slik endte de opp i Norge, forteller de.

— Hennes far er en stammehøvding og har en gigantisk familie, sier Ahmad. - Dette var en stor skam for familien hennes.

Vår tabbe var å fortelle sannheten

Selv om slike historier ikke er uvanlige, er de vanskelige å dokumentere. Det er grunnen til at UNE avslo familiens forespørsel om asyl.

— Det er mange afghanere som får opphold i Norge fordi de sier de er ofre for politisk forfølgelse. Vår tabbe var å fortelle sannheten, sier Nadereh.

Forlater ikke huset

Hver morgen reiser Ahmad flere kilometer for å finne jobb som dagarbeider. Han har mange års erfaring som murer, men har ennå ikke lyktes i å finne noe fast. I motsetning til afghanere som ikke har forlatt landet, sier Ahmad at han ikke har noen slektninger han kan be om hjelp.

De lange dagene betyr også at han ikke har tid til å ta seg av familien. Konen lider av alvorlig depresjon, ifølge medisinske dokumenter Bergens Tidende har fått tilgang til. De førte til et selvmordsforsøk i 2012.

I Norge brukte Ahmad mesteparten av sin tid på å ta vare på Nadereh, I Kabul går hun aldri ut. Hun er redd for skudd og bomber, sier hun. Heller ikke Meisan, den eldste sønnen, tør å forlate huset.

— Jeg vil ikke se min far eller mor blir drept, eller miste min bror eller søster, sier han.

Min datter er norsk

I midten av desember angrep en selvmordsbomber en buss med afghanske soldater i en forstad til Kabul. Ahmad var tilfeldigvis i området bare minutter før eksplosjonen. Siden den gang har Nadereh vært nervøs for å miste ham.

— I flere dager var jeg ute av kontroll. Jeg begynte å bli gal, sier hun. Både hun og Ahmad sier hennes depresjon har forverret seg siden de kom til Kabul.

— Noen ganger føler jeg at jeg er i koma, at jeg ikke er til stede, sier hun.

Den kvelden politiet kom til asylmottaket i Røn, visste ikke familien hva som var i ferd med å skje. Advokaten deres hadde fortalt dem at de normalt ikke utviser familier som har vært i Norge i mer enn tre år.

— Det var en mørk dag. Det var en forferdelig dag, sier Nadereh.

Det aller verste er at barna nå må venne seg til et liv i Afghanistan, sier hun.

— Mine barn har vokst opp i Norge. De er ikke vant til livet her, sier Nadereh.

— Min datter er ikke afghansk eller iransk. Hun er norsk.