JØRGEN ULLERUP

Krigen i Irak går på CNN og fyller den store skjermen i den ene enden av den kjempemessige stuen med myke, gullpolstrete sofaer og fine små tebord. I den andre enden — ca. 20 meter borte - sitter Duaij Al-Sabah i sin nystrøkne hvite arabiske kjortel med det tradisjonelle hodeplagget og røyker.

33-åringen tilhører Kuwaits regjerende Al-Sabah-familie og er noe som vel svarer til grandfetter eller grandnevø til minirikets emir, sjeik Jaber Al Sabah. Hans far har vært minister i 14 år, hans mor er professor ved universitetet i Kuwait by.

Jakter med falker

— Vi er et sted mellom 600 og tusen medlemmer av familien, når alle telles med. I virkeligheten er det tale om en stamme, og det er langt større stammer i Kuwait enn vår, forteller Duaij på flytende engelsk med et stenk av bred New York-aksent.

En svart mann i en blå kappe kommer inn og serverer søt te. Han er en av mange tjenestefolk som varter opp sjeikfamilien. De har en del å passe på, for en av Duaijs hobbyer er veddeløpshester. Et tjuetall prektige dyr står oppstallet rett utenfor døren. Fra svart over perlehvit til albino. De skinner som om de var polert med bonevoks. Duaijs andre 30 varmblodshester holder til nede på veddeløpsbanen.

Som ung gikk Duaij også på jakt med falker og ørkenhunder av rasen saluki. For der er en stor del tradisjon knyttet til å hete Al-Sabah. Kuwaiterne levde som beduiner, kamelgjetere og perlefiskere inntil oljen etter avslutningen av annen verdenskrig begynte å velte opp av ørkensanden. Det endret samfunnet dramatisk. Siden har ingen av de 800.000 kuwaiterne hatt økonomiske problemer.

I sjeikens garasje står en Mercedes og et par BMW-er, og utenfor huset står Duaijs funklende nye BMW 740 i en sølvbeige utgave. Det er ikke noe spesielt på disse kanter - hvor et besøk på en parkeringsplass minner om en bilutstilling for Maserati, Porsche, Jaguar, Ferrari, Mercedes 500 og hva de ellers heter alle sammen.

Mange kuwaitere har tilsynelatende et stort behov for å vise at de har mange penger. Eller også kjeder de seg bare. Kjøpesentrene er fylt med dyre merkevareforretninger, klokkene på mange håndledd er av gull og besatt med diamanter, og den beskyttende plasten på bilsetene får ofte lov å bli sittende ganske lenge. For da kan folk se at bilen er ny. Ingen grunn til å nevne at våre relativt moderne Nokia-mobiltelefoner på disse kanter likner et kommunikasjonsmiddel fra steinalderen.

Avhengig av utlendinger

Mye natteliv er her likevel ikke. Alkohol er bannlyst, og selv alkoholfritt øl er vanskelig å oppdrive. Nattklubber finnes heller ikke - bare privat og gjemt vekk i villaer - så den moderne, vestlig orienterte delen av Kuwaits ungdom har ikke mye annet å fordrive tiden med enn å rulle rundt i de potente bilene sine og stoppe ved en amerikansk kaffebar. Mellom de fem daglige besøk i moskeen, forstås, for klagesangen fra minareten er stadig nummer en på hitlisten.

To tredjedeler av Kuwaits befolkning, 1,6 millioner av 2,4 millioner, er arbeidskraft hentet utenfra. Flertallet er indere, filippinere, syrere og libanesere, som uten tvil tjener mer enn de kunne gjort hjemme, men som likevel lever en kummerlig tilværelse sammenliknet med kuwaiterne.

Uten utlendingene ville det kuwaitiske samfunnet gått i svart. Likevel behandles mange fremmedarbeidere som laverestående vesener. Det er ikke tilfeldig at oljestaten ikke har noe integrasjonsdepartement, for det er ikke meningen at utlendingene skal bli i landet. Deres oppholdstillatelse varer ikke en dag lenger enn jobbkontrakten.

— Vi har et problem med illegal innvandring. Mange irakere vil gjerne bli statsborgere i Kuwait og det samme vil mange beduiner, som påstår at de har bodd i landet i generasjoner, sier Duaij.

Under besøket møter vi en av de såkalt statsløse «bedouns», som forteller at hans familie har bodd i Kuwait i minst tre generasjoner. I 1962 søkte familien om å bli anerkjent som kuwaitisk, men 41 år etter har vår venn fremdeles ikke noe kuwaitisk pass.

Jobber en time om dagen

På over to uker har det heller ikke lykkes oss å støve opp en eneste av de lavt betalte utlendingene, som uttrykker begeistring for kuwaiterne. En utlending ansatt i en alminnelig jobb på et hotell eller som sjåfør for en kuwaitisk familie, tjener rundt 2000 kroner i måneden. En kuwaiter er sikker på å tjene mange ganger mer. For emiratets lovgivning inneholder en gullkantet jobbgaranti til alle kuwaitere som har tatt en utdannelse. Lønningene i det offentlige begynner på ca. 2000 dollar i måneden, men de fleste tjener mye mer.

— Det er en form for apanasje fra staten, for de fleste arbeider ikke særlig mye, forteller en utsendt europeer i Kuwait og tilføyer at utdannelse, helsevesen og den slags er gratis, og at kuwaiterne dessuten får rasjoneringsmerker for å kunne kjøpe basale matvarer til lave priser.

Inntektsskatten er en stor null. Attpåtil får en kuwaiter en villa i gave fra staten når han gifter seg første gang. Ikke underlig at kuwaiterne er beryktet for sin lave arbeidsmoral. Ifølge sjeik Duaij Al-Sabah arbeider rundt 95 prosent av kuwaiterne for staten, hvis man kan kalle det arbeid. En undersøkelse har vist, forteller han leende, at den gjennomsnittlige daglige arbeidstid er på en time.

— Kuwait er velsignet av oljen og av sitt folk, sier Duaij Al-Sabah, - ikke alle er like rike, men hvis man ikke har noen penger, trer familien alltid støttende til. Sånn var det også da vi var perlefiskere og beduiner i ørkenen. Kuwaitere er alltid parat til å hjelpe.

Han innrømmer at dovenskap kan bli et problem for oljeriket, for hvorfor arbeide når lønnen automatisk tikker inn på kontoen hver uke?

— Det er likevel endringer på gang. Jeg arbeider f.eks. 14 timer om dagen, fordi jeg arbeider i det private næringsliv. Og i det private får folk sparken hvis de ikke gjør noe. Det er heller ikke så lett lenger å skaffe seg en formue som i våre foreldres generasjon, da all oljerikdommen ble delt ut. Men grunnleggende ville jeg håpe for alle mennesker at de var rike. Og hvis det kan gjøre folk glade å kjøre rundt i nye biler, så er da det også fint.

Helt under forrige krig

Liksom resten av sjeikfamilien tilhører Duaij den liberale delen av den kuwaitiske befolkningen. Som formann i Kuwaits vannsportforening er han et kjent ansikt i Kuwait. Han har tilbrakt en stor del av sitt liv på skoler og universiteter i Storbritannia og i USA. Han liker best å bo i New York, hvor han arbeidet som advokat og forretningsmann inntil han vendte hjem til Kuwait for fem år siden. I fjor giftet han seg.

— Jeg arbeider i dag mest som forretningsmann med mitt investeringsselskap Gulf Ventures. Vi satser mest på å utvikle telekommunikasjonen i Golf-området, det er det store muligheter i.

Besøket foregår i en såkalt Diwaniya, hvor Duaij hver torsdag og søndag mottar et par hundre gjester. Det er en form for klubb hvor kuwaitiske menn møtes flere ganger i uken for å diskutere verdenssituasjonen. I øyeblikket er krigen det varmeste samtaleemne. Sammen med begeistringen over utviklingen på Kuwaits børs, hvor kursene har gått rett til værs etter at krigen startet.

Diwaniyaen er en villa med kjempemessige mottakelsessalonger - ved siden av familiens enda større villa med enda større prismebelyste stuer og et overdekket svømmebasseng ved kanten av stranden sør for Kuwait by.

Men alt går ikke opp i hester, tennis, seilsport og arbeid. Sjeik Duaij Al-Sabah kan se tilbake på sin heltedåd under den irakiske okkupasjonen av Kuwait i 1990. Etter å ha brakt familien i sikkerhet i Saudi-Arabia vendte han illegalt tilbake under falsk identitet for å hjelpe sine landsmenn med mat og penger.

— Jeg bodde i 48 forskjellige hus og var konstant i fare. Irakerne ville gi alt for å få fatt i emiren og hans familie. Og under okkupasjonen ble emirens bror, sjeik Fahad, drept. Jeg så mine beste venner bli drept foran øynene på meg, men overlevde selv, forteller han.

På den bakgrunn er han ikke i tvil om at krigen mot Irak er rettferdig og nødvendig. Og han er ikke i tvil om at Saddam Hussein vil drepe flere sivile irakere enn krigen - hvis han skulle forbli ved makten. Duaij er heller ikke bekymret over protestene i den arabiske verden mot Kuwaits støtte til den amerikanskledede koalisjonen.

— I det lange løp har de bruk for våre penger. Så enkelt er det. Se bare på Frankrike, som er i ferd med å tape tresifrete milliardkontrakter i dollar på grunn av motstanden mot krigen, sier den unge sjeiken og byr på mer te og tynn arabisk kaffe.

GLØDENDE INTERESSE: Veddeløpshester er sjeik Duaij Al-Sabahs store interesse. Han har ca 60 av dem.<p/>FOTO: CARSTEN INGEMANN