I mai 1981 mistet Lasse Gustavson (47) sitt ansikt, sine ører, sine fingre, sin nese, sin hud. Alt det han hadde lært å kjenne som seg selv.

Da han våknet etter to måneder og igjen var i stand til å se seg selv i speilet, så han et annet uttrykk, et annet skall, et annet og fremmed ytre.

— Men ulykken har gjort meg mer til den jeg er. Jeg er mer meg selv i dag enn jeg var før ulykken, sier Lasse Gustavson til BT.

Det var en brutal ulykke. Lasse Gustavson og en kollega i brannvesenet var på vei i bil inn på oljehavnen i hjembyen Göteborg for å sjekke en gasslekkasje. Da eksploderte 20 tonn propangass i et eneste vanvittig inferno. De to kastet seg ut av bilen og befant seg midt i ildhavet, uten mulighet til å orientere seg. Lasse oppdaget en hvit stripe i asfalten og valgte å følge den. Han kjente hvordan det bokstavelig talt kokte i ørene, hvordan fingrene forsvant, hvordan hud krøllet seg og forkullet. Bare flaks gjorde at han løp i riktig retning.

Han havnet i armene på en mann som hjalp ham av med de brennende klærne, de ulmende tøyrestene. Kollegaen Leif kom ikke ut i tide.

Lasse Gustavson tror han hadde det i seg også før ulykken. Han tror alle har det i seg. Evnen til å reflektere over livet, evnen til å stille de dype spørsmål, evnen til å bryte med mønsteret og rutinene og velge en ny retning. Evnen til å finne meningen, den meningen som gir livsglede og livskvalitet, som gir deg følelsen av å surfe inn i resten av livet.

Men der, mens han ventet på ambulansen etter ulykken, tenkte han desillusjonert hvor urettferdig det var. Han hadde vært brannmann i bare en uke, så skjedde dette.

- Men rettferdighet kommer ikke millimeter for millimeter og nøye tilmålt. Rettferdighet er et ansvar, og det er mitt ansvar å skape rettferdighet i livet mitt, sier Lasse Gustavson.

Han står rakrygget oppreist i Grieghallen foran 1200 tilhørere. Denne mannen som så brutalt er merket av det, lever i dag av å formidle sin kunnskap omkring hvordan man håndterer livet, hvordan man lever livet og forvalter sin tilmålte tid. Det er vekkelse uten anstrøk av religion, det er dypeste alvor fremført med sjarm, humor og raushet.

Det er på en og samme tid både et paradoks og en selvfølgelighet at budskapet om livglede kommer fra Lasse Gustavson. En mann som med smerte har måttet lære å smile igjen, en mann som har måttet lære å gå igjen, en mann som for alltid har mistet det vi er blitt vant til å oppfatte som en av de grunnleggende forutsetningen for et godt liv.

Denne mannen, som kunne ha valgt å drukne og gå til grunne i sin egen bitterhet og selvmedlidenhet, står foran deg og forteller deg, friske menneske, om å gripe muligheten, om å utfordre rutinene, om å krype opp fra grøften før den blir en grav.

Det er livsfilosofi Lasse Gustavson forsøker å formidle. Ikke svevende ubegripelig, men enkelt og liketil og ved hjelp av bilder og situasjoner vi kjenner oss igjen i.

  • Om hvordan rutiner blir til tvangstrøyer.
  • Om hvordan en mulighet blir til en risiko.
  • Om hvordan ærlighet kveles av kravet til høviskhet.
  • Om hvordan din frie vilje til slutt bare blir et speilbilde av omgivelsenes forventninger.
  • Om hvordan trygghet blir tristesse.

— Når ommøblerte du sist? Når sov du sist på venstre side i dobbeltsengen? spør Lasse Gustavson og får som regel humrende gjenkjennelse til svar.

— Livet gir oss mulighetene, men det er vårt eget ansvar å gripe dem.

Lasse Gustavson våget å se mulighetene selv da alt var som mørkest. Da han lå i sykesengen 40 kilo lett, pint av smerte, ble han, i noen korte øyeblikk, var hvilken gudegave smertefrihet er. Der satte han seg som mål å gå gjennom nasjonalparken Sarek igjen. Det gjennomførte han høsten 1982, mindre enn halvannet år etter ulykken. Siden har han gått turen flere ganger.

— Den ambisjonen ga meg en retning i livet mitt. Det var min måte å ta tilbake tapt livskvalitet på, sier Lasse Gustavson og utfordrer hver og en av oss.

Ikke til å gå gjennom Sarek, ikke til å gå gjennom livet, men til å leve livet.

VUNNET LIVET: Lasse Gustavson kan innimellom forveksles med en som nettopp er gått til topps i en prestisjefylt idrettskonkurranse. Men hans triumfer har vært viktigere enn som så.<p/>FOTO: KNUT STRAND
STERKT MØTE: Sandvikens nyopprykkete toppseriedamer var på plass i Grieghallen i samlet tropp. Her er det Randi Bjørkestrand, Linda Madsen og Linda Smedegård (f.v.) som slår av en prat med Lasse Gustavson. - Han fortalte sannheten. Det var ikke vanskelig å kjenne seg igjen, var de tre fotballspillerne enige om.<p/>FOTO: KNUT STRAND