— Jeg fant bare foreningen for krybbedød, sier soldatmoren.

I dagens BTMagasinet forteller soldatmammaen Anita Henriksen (54) at hun ikke fikk den oppfølgingen hun trengte. Sønnen Tor Arne Lau-Henriksen ble drept i Afghanistan i 2007. Han var i Forsvarets spesialkommando (FSK), fikk militærkorset med sverd for eksepsjonell bragd og ble kårets til «årets navn » av VG i 2007.

Henriksen etterlyser også informasjon fra Forsvaret og invitasjon til minnemarkeringer

— Informasjon til foreldre burde være en selvfølge, sier soldatmoren.

- En mor er alltid en mor

Da Tor Arne Lau-Henriksen ble drept, ble konen og barnet hans fulgt opp.

— Det er veldig bra. Men hvem stiller opp for foreldrene? spør moren Anita Henriksen.

— En mor er alltid en mor, sier hun.

Mest av alt ønsket Henriksen å ha noen å snakke med, ikke psykologer, men andre som har gjennomlevd liknende ting. Mødre til andre soldater.

— Det kunne vært formidlet kontakt med andre som har vært i liknende situasjoner, sier hun.

- Vi er rause

Nærmeste pårørende skal følges opp av Forsvaret i minst 14 måneder etter dødsfall. Ifølge feltprest Peter Wilhelmson i Telemark Bataljon er rutinene slik.

Nærmeste pårørende kan være ektefelle og barn, samboer og barn eller foreldre og kjæreste.

Juridisk er det den som står som nærmeste pårørende som formelt har krav på oppfølging.

— Men i tilfelle der soldaten er gift eller samboende, får også foreldrene oppfølging. Vi er ikke selektive, men rause her, sier Wilhelmson.

Han viser til at de har fulgt opp pårørende langt utover perioden på 14 måneder. Både med telefoner og blomster og samtaler.

— Vi følger blant annet opp pårørende som opplevde dødsfall i 2006, sier Wilhelmson.

For stor risiko

Når Norge mister soldater i Afghanistan, er det feltpresten som kommer på døren til pårørende og følger opp familien. I tillegg har Hæren 20 pårørendekontakter i beredskap. De settes inn for å følge opp og hjelpe pårørende med alt det praktiske rundt dødsfallet.

— Da vi mistet fire soldater tidligere i år, ble det satt inn ti pårørendekontakter, forteller Peter Wilhelmson. Ifølge feltpresten er ikke samtalegrupper for pårørende ennå organisert.

— Men vi setter de familiene som ønsker det i kontakt med hverandre. Er det noen som mister en ektefelle, så setter vi dem i kontakt med andre som har erfart liknende, sier Wilhelmson.

Ifølge handlingsplanen Hæren har ved dødsfall, skal også pårørende få muligheten til å reise til stedet eller landet der det skjedde.

— Det er god helbredelse i det. Hvis det er forsvarlig, så gjennomfører vi det. Akkurat nå er det for stor risiko å sende pårørende til Afghanistan. Men det har blitt gjort før. For eksempel med foreldrene til Kristoffer Sørli Jørgensen, forteller Peter Wilhelmson.

Skal reise

Sørli Jørgensen falt i Afghanistan i 2007. Samme år som Tor Arne Lau-Henriksen ble drept.

Anita Henriksen sier hun og ektemannen har spurt Forsvaret flere ganger om å få reise til minnestedet over falne i Afghanistan i Mazar-E-Sharif.

— Før eller siden skal jeg til Afghanistan, jeg skal se landet der sønnen min mistet livet.

Les om de andre soldatmødrene i BT Magasinet.