OLA HENMO

Phuket

Det tegnet til å bli enda en 30 graders praktdag i ferieparadiset Phi Phi for familien Ulve fra Tromsø. Mamma Tuula og sønnen Ivo (5) var gått i forveien for å ta en formiddagsdukkert i hotellbassenget. Pappa Stein, lille Are og størstemann Teo (6) var fremdeles igjen i leiligheten.

Noen sekunder senere var alt endret, for alltid.

— Jeg så bølgen komme, og stormet opp på hotelltaket sammen med Ivo. Alt bak oss ble knust. Jeg tenkte på de tre som var igjen i leiligheten. Jeg trodde ikke de hadde en sjanse, forteller Tuula (30).

Stein (39) både hørte, så - og kjente - vannet komme.

— Vi kom oss såvidt ut av leiligheten. Jeg trodde faktisk vi skulle klare å løpe fra bølgene, men vi ble kjapt dratt under og til bunns. Jeg var helt sikker på å dø. Teo ble borte og jeg måtte slippe taket i Are. Husker jeg hadde en rar tanke om at han ville flyte til overflaten. Det gjorde han ikke.

God svømmer

Selv ble Stein ført minst 100 meter av gårde, deretter tvinnet inn i vrakgods og palmer, før han klarte å vrikke seg løs og opp.

Da han endelig kunne trekke pusten, hørte han en velkjent guttestemme bare noen meter bak seg:

— Utrolig. Takk og lov at Teo er så god til å svømme!

Sammen klarte far og sønn å komme seg opp på et tak av bølgeblikk, der det etter hvert ble så fullt av hardt skadede mennesker at hele konstruksjonen truet med å briste og synke.

— Da var vi bare så vanvittig slitne. Heldigvis ble vi plukket opp av en båt før taket knakk.

Imens hadde Tuula og Ivo kommet seg ned fra hotelltaket og sluttet seg til et tog av mennesker som hastig marsjerte gjennom stikkende jungelkratt opp mot sikkerheten på nærmeste fjelltopp. Der tilbragte de natten, i terreng så bratt at det ikke engang var mulig å legge seg ned.

— Der og da var jeg overbevist om at det bare var Ivo og meg igjen, sier hun.

Gjenforening

Først i går fant Tuula og Stein ut at de begge, og to av sønnene, var i live. På ettermiddagen ble de gjenforent i Phuket.

Bergens Tidende treffer dem ved krisesenteret som den norske ambassaden og sjømannskirken har etablert på byens internasjonale sykehus. Der sitter ekteparet tett inntil hverandre, på et kaldt og hardt gulv, mens de gråter og snakker, med hverandre, sjømannsprest Stein Vangen og BT.

Noen meter unna sitter Teo og Ivo.

— Vi hadde tre nydelige sønner. Nå har vi to igjen. Begge er superhelter. Vi har fortalt dem at Are, broren som de elsket så høyt, som de aldri var sjalu på, er blitt til en engel. Vi har sagt at mor og far synes det er trist nå, men at vi var heldige som fikk ha ham i åtte måneder, sier Tuula.

All familiens bagasje er borte, men i motsetning til de fleste av de mer enn 300 landsmennene som med bare plastposer i hendene, oppsøkte krisesenteret i går, har de ikke noe ønske om å komme seg fortest mulig hjem.

— Dette er pappapermisjonen min. Vi skulle være en måned. Nå blir vi her til absolutt alle lister er sjekket. Si fra hvis du hører noe, ber Stein.

For det å bruke dagene til å lete etter Are, holder sorgen litt på avstand. Det blir garantert verre ved hjemkomst til Tromsø.

— Jeg tror ikke helt det er gått opp for oss hva som er skjedd. Men det kommer vi helt sikkert til å forstå når vi kommer hjem til en tom seng og masse leker, sier Tuula.!

Aftenposten/Bergens Tidende