THOMAS HEINE

Nowshahr, Iran

Parviz Booromand (40) har rullet ut en stråmatte og småslumrer foran diversebutikken sin. Sortimentet spenner fra badedyr via trehåndverk til glass med oliven og lokalt fremstilte småkaker.

Det kan man vanskelig kritisere han for, for i dager som denne er det ikke videre muntert å prøve å selge varer til turister i byen Nowshahr i det nordlige Iran.

Det er hverdag. Det er midt i eksamenstiden og dermed få turister. Lett regn siler ned over feriebyen ved Kaspihavet.

— Men i virkeligheten er det verken sesongen eller været som er problemet. Det er hele systemet. Politikerne i Teheran tenker kun på å fylle egne lommer. De er i ferd med å kjøre landet fullstendig i senk, hevder Booromand.

Elendig økonomi

Han har ennå ikke hatt noen kunder i dag. Heller ikke i går. Eller i forgårs. For tre dager siden solgte han en stråhatt og en pakke småkaker.

Nowshahr er en hyggelig, avslappet by med 43.000 innbyggere, idyllisk beliggende med havet på den ene siden, skog og dramatiske fjell til den andre. På sjahen tid var det Irans ledende ferieparadis og tiltrakk mengder av rike turister fra innland og utland. Det kommer fortsatt turister, først og fremst under den to uker lange persiske nyttårshøytiden Nowrous i mars, samt i juli og august.

Men byen gir et noe avdanket inntrykk, med en sær blanding av prangende villaer og forfalne rønner, frodige plantasjer og ramponerte fabrikkbygninger.

Nowshahr regnes fortsatt blant landets rikeste byer, men Irans økonomi er, tross de høye oljepriser, definitivt ikke god. Arbeidsledighet anslås å være minst 20 prosent (11 prosent ifølge regjeringens tal), og de fleste iranere har problemer med å få hverdagsøkonomien til å henge sammen.

Mange eksiliranere besøker ikke lenger hjemlandet, og vestlige turister forekommer nesten ikke. Utenlandske investeringer kommer kun i meget begrenset omfang.

-Frihet til hva?

Ifølge en embetsmann på kommunekontoret har turismen i Nowshahr vært noenlunde konstant de siste fem årene, og han forteller om en lys fremtid med turister fra bl.a. Dubai, som kan nyte godt av byens flyplass, og flere turister fra Teheran hvis en ny landevei, som ble lansert for ti år siden, blir bygget ferdig.

Men ingen av butikk- og restauranteierne vi snakker med i byen, deler optimismen. De forteller alle om et synkende antall turister og dalende omsetning, men få tør å la seg sitere på uttalelsene.

I løpet av dagen kommer flere menn spontant bort og begynner å kritisere det religiøse regimet - i svært dristige vendinger for å være i et land der systemkritikk kan resultere i langvarig fengselsstraff.

Booromand har hatt butikken sin i 15 år, og til å begynne med gikk det bra. Men langsomt har det gått nedoverbakke, forteller han, og de siste par årene har vært helt elendige.

— Hvis ikke det snart skjer noe, blir jeg nødt til å stenge butikken, sier han.

Parviz Booromand har ikke noe til overs for presteskapet, som har styrt Iran siden revolusjonen i 1979. Og heller ikke for den sittende, relativt liberale president Mohammed Khatami, som har fått æren for en viss oppmykning av de sosiale og politiske normene i landet.

— Hva er det for friheter? Frihet til å være arbeidsledig? Frihet til å være narkoman? Frihet til å være prostituert? Dette er et samfunn preget av håpløshet. Jeg frykter for mine barns fremtid. Den eneste sannsynlige forandring vil være et jordskjelv, sier han og poengterer at han ikke snakker om politikk, men geologi.

Ingen reell makt

Som andre steder i Iran foregår det også i Nowshahr en ivrig valgkamp forut for dagens presidentvalg. Valgplakater preger gatebildet (noenlunde likelig fordelt mellom de åtte kandidatene, i motsetning til i Teheran, der forhåndsfavoritten Ali Akbar Hashemi Rafsanjani dominerer stort). På det store torget i byen er det valgkampkontorer for alle de tre man antar står sterkest - Rafsanjani, den liberale Mostafa Moin og den konservative Mohammed Qalibaf.

I Parviz Booromands diversebutikk, som ligger nær den øde, offentlige stranden med separate avdelinger for menn og kvinner, kommer en ung Qalibaf-valgarbeider forbi med brosjyrer og plakater. Booromand tar imot dem, men har ingen planer om å sette dem, eller for den saks skyld andres plakater, opp på butikkvinduet sitt.

Han mener som mange andre iranere at dagens valg er meningsløst, ettersom makten i landet ikke ligger hos presidenten, men de utvalgte religiøse lederne. Men trolig stemmer han likevel.

— Jeg har ikke mye lyst, men det er en liten by, og jeg er redd for at jeg kan få problemer hvis ikke jeg stemmer, sier han.

Hans forteller at Moin trolig er den minst dårlige kandidaten, men at han selv nok stemmer på den forhenværende tv-sjefen Ali Larijani, en av de mest konservative kandidatene.

— Han er fra det nordlige Iran, så kanskje han vil gjøre noe for oss, sier Parviz Booromand.

IKKE AKKURAT TRAVELT: Parviz Booromand har det ikke akkurat travelt i butikken sin i den iranske badebyen Nowshahr. Han drister seg til å gi prestestyret skylden for at turistindustrien ligger brakk. FOTO: THOMAS HEINE