Jyllands-Postens journalist Per Nyholm dekket krigen i Bosnia på 90-tallet, og møtte Radovan Karadzic flere ganger i det tidligere Jugoslavia. Her er hans historie:

Egentlig var den nå arresterte Radovan Karadzic en god gutt. I Petnjica, der han vokste opp og lærte de serbiske sangene, husker man ham som veloppdragen og vennlig, en smule innadvendt, litt av en bokorm og vennligheten selv. Hans beste venn var en kroat ved navn Joze Jerek.

Les også: Karadzic er pågrepet

Da han som voksen mann, etter den tapte krig i Bosnia, gikk under jorden, rådet hans mor, Jovanka Karadzic, ham til å sette en kule i pannen snarere enn å la seg pågripe av sine fiender. Hvorfor kan ikke gjorde det, kan jeg ikke si. Kanskje sviktet motet, kanskje kunne han ikke finne pistolen sin. Kanskje ble han overmannet og utlevert av sine egne. Forræderiet har alltid hatt gode dager på Balkan.

Faktum er at han nå risikerer å bli utlevert til FNs krigsforbryterdomstol i Haag og idømt livsvarig fengsel for sine ugjerninger under den bosniske krigen, som varte fra 1992 til 1995 og kostet rundt 100.000 mennesker livet.

Les også: Poet og folkemorder

Serbernes opprør

Jeg møtte Karadzic tre ganger — første gang våren 1992 på en bro over elven Miljacka i Sarajevo, der han mønstret en tropp væpnede menn. Andre gang traff jeg ham i et trehus i skogene utenfor Sarajevo, der han belærte en håndfull journalister om det serbiske opprørs mål og midler.

Senere traff jeg ham i forbindelse med en såkalt fredskonferanse i London, der alle lovte hverandre gull og grønne skoger, for så å dra hjem til Balkan og gjenoppta drapene.

Karadzic slo meg som jovial og slu, en sentimental bondeknøl med kunstnerblod i årene. Det rant kanskje tynt, men det var der. Han skrev dikt og spilte på guslen, serbernes enstrengede musikkinstrument. Av utdannelse var han psykiater og jobbet på Kosevosykehuset i Sarajevo. Av natur var han hjemmekjær, med den hjemmekjæres skepsis til det fremmede - andre religioner, andre levesett, frisinnet, det kosmopolitiske.

Han tålte ikke byen og bykulturen. Som serber fra den dype montenegriske provins levde han i høyere grad enn det serbiske moderlands serbere i den serbiske tragedie, nederlagets tragedie, myten om at serberne er det av Guds utvalgte folk som skal lide på kristendommens vegne for deretter å få sin belønning i himmelen.

BTs leder: Stor seier for Serbia

Hat og forakt

Av samme grunn var Karadzic en oppriktig motstander av kommunistføreren Josip Broz Titos sosialistiske Jugoslavia, som oppsto på ruinene etter annen verdenskrig. Like så kunne han ikke utstå tanken om et muslimsk styrt Bosnia, siden Bosnia for han var Vest-Serbia.

Da Titos Jugoslavia begynte å gå i oppløsning etter hans død i 1980, stilte Karadzic seg i spissen for en konservativ og ortodoks, bosnisk-serbisk nasjonalbevegelse, som siden vendte seg mot det lovlig valgte, muslimsk dominerte styret i Sarajevo. Denne serbiske kampen ble støttet av diktatoren i Beograd, Slobodan Milosevic, som hadde sin egen skrekkelige dagsorden. Forholdet mellom de to menn - nasjonalromantikeren Karadzic og den kommunistisk-fascistiske Milosevic - var fylt med hat og forakt.

Da Karadzic sommeren 1992 kastet seg ut i sin krig, var det ikke gitt at han skulle tape den. Han sto sterkt, både når det gjaldt menn og materiell. Som under den spanske borgerkrig i 1930-årene nølte demokratiene i vest med å hjelpe den internasjonalt anerkjente reagering. Inntil våren 1995 var det umulig å si, hvem som ville vinne i Bosnia -president Alija Izetbegovic, den muslimske advokat og gentleman i Sarajevo, eller den nokså primitive Karadzic, som satt med sin stab i Pale utenfor Sarajevo.

Krigen kommer

Jeg befant meg i Sarajevo 1. mars 1992, da et massivt bosnisk flertall fulgte Kroatia og Slovenia ut av et døende Jugoslavia. Alle visste at et ja til selvstendighet ville utløse krig. Likevel var dette ja uunngåelig. Serberne boikottet folkeavstemningen, fordi de var i mindretall. Muslimene ville gjerne forbli i et multikulturelt Jugoslavia, men hadde ingenting å gjøre i det nasjonalistisk-ortodokse Serbia.

Etter å ha levert min sak til Jyllandspostens redaksjon gikk jeg ut i den dødsstille byen. Jeg krysset en av broene over Miljacka-elven, og sto plutselig overfor femti væpnede menn, de fleste merkelig uniformerte, andre i loslitte jakkesett. Deres kommandant ville ikke identifisere seg.

— De kan kalle meg serbernes fører, sa han.

Jeg gjenkjente ham automatisk som Radovan Karadzic. Vi utvekslet noen bemerkninger om den nettopp avsluttede folkeavstemning og det forestående krigsutbruddet. Han sa han var overbevist om at han ville vinne, og frasa seg ethvert ansvar for de blodsutgytelser og ødeleggelser som måtte følge.

— Vesten er den skyldige part, sa han.

— Vesten og Izetbegovic.

Så sa han til meg i et tonefall som ikke kunne misforstås:

— Nå bør De av hensyn til Deres egen sikkerhet gå tilbake.

Jeg innledet mitt tilbaketog over broen, ikke for hurtig, med rak rygg, temmelig nervøs ved tanken på at en av disse idioter kunne finne på å skyte meg ned bakfra som en annen hund. Vel i land på Miljackas høyre bredde, skrånet jeg over til hotellet mitt. På plassen foran hovedinngangen satt en tjener som forstenet på en benk.

— I morgen, i morgen begynner krigen, klynket han.

Så begynte han å gråte, en fullvoksen mann. Ute i mørket hørte jeg et par geværskudd, så en granateksplosjon eller to.

Massemordet

Noen måneder senere lot jeg meg registrere på de bosniske serbernes såkalte internasjonale pressesenter i Pale. Stemningen i den lille byen var absurd. På hovedgaten var det flere kuvogner enn biler. Etter et par dager ble jeg sendt for å møte Karadzic i hans trehus på en gressplen, hvorfra man hørte de serbiske kanonene gjalle i fjellene over Sarajevo. Massemordet, terroren, alt det, som nå må forventes å gi anledning til rettssak og langvarig fengselsstraff, hadde begynt.

Karadzic var i påtakelig godt humør, kanskje litt nervøs, men også munter og optimistisk, innimellom beveget og poetisk, når han snakket om sitt folk, sitt oppdrag og den serbiske fremtid. Krigen utviklet seg til de bosniske serberes fordel, mente han. De kontrollerte allerede hele det østlige Bosnia, og de aktet å konsolidere seg i en ny stat uten muslimer, uten kroater, uten albanere, uten katolikker, kun de ortodokse, det serbiske fedreland. På veggene i rommet hang en oversikt over den jugoslaviske hærens generalstab. Det ble servert tyrkisk kaffe og slivovitsj. På tide å si farvel. Karadzic tok deg så hardt i handa at man holdt på å synke i jorden.

London-konferansen var mindre nærværende, mindre intim. Delegasjonene avleverte sine innlegg bak lukkede dører, og baktalte deretter hverandre overfor journalistene. Jeg sto plutselig i en liten krets av kolleger rundt Karadzic. Han antydet at han kastet bort tiden sin. Fred? Karadzic hadde ikke bruk for fred. Han hadde bruk for mer krig, flere erobringer, som i verste fall kunne forhandles vekk til fordel for en serbisk kjernestat i Bosnia. Psykiateren var ingen simpel maktpolitiker. En vestlig konferansedeltaker omtalte han som «en slimete hoggorm, løgnaktig og brutal».

Serbernes enklave

Jeg traff aldri Karadzic direkte igjen, men våre veier krysset hverandre ofte i de påfølgende årene, og jeg snakket med flere av hans såkalte embetsmenn, den ene mer upålitelig enn den andre. Av og til følte man at man hadde å gjøre med en samling sinnssyke, som ble manipulert av deres stadig mer avstumpede og selvopptatte serberfører. Selv i Beograd anså man Karadzic for å være gal.

Omsider brøt hele eventyret sammen. Vesten, anført av USA, banket de bosniske serberne på plass. Milosevic i Beograd forsto at det var alvor, og siktet seg sånn noenlunde inn på Dayton-konferansen i Ohio. Den selvstendige bosniske stat kom i stand, med serberne i sin egen enklave, som omfattet halvparten av statens territorium. Karadzic og hans nærmeste, blant dem general Ratko Mladic, forsvant i landflyktighet, om de da ikke begikk selvmord.

Notisblokken min

I mars 2000, lenge etter krigen var ferdig, nådde jeg sammen med Jyllandspostens daværende fotograf, Carsten Ingemann, frem til det nordøstlige Montenegro, til Petnjica, knapt nok en landsby, heller en ansamling elendige forfalne hytter strødd ut i en dalbunn. Vi kjørte i to dager for å finne dette stedet. Den første dagen ble vi sittende fast i Durmitorfjellets snømasser. På den andre dagen bevegde vi oss via hovedveien fra Podgorica til Niksic. Der svingte vi inn mot høylandet, og denne gang var vi heldige. Etter en god times kjøretur nærmet vi oss Petnjica, der Radovan Karadzic ble født den 19. juni 1945.

I notisblokken min noterte jeg følgende:

«Det er ikke mye å se her. Det er som om verden slutter her, mot en fjellvegg i Balkans indre. Petnjica ligger i sin ennå snøkledde gryte. Mens vi kjører ned fjellsiden, prøver jeg å telle husene. Jeg kommer til rundt et snes, steinhus og uthus. Flere står tomme. Her bor høyst et halvt hundre mennesker. Herfra kom en av den slaviske kulturs største språkforskere, Vuk Karadzic, en førende skikkelse i serbernes opprør mot tyrkerne for snart 200 år siden.

Vi kjører sakte bak Petnjica, hvorpå veien begynner å stige opp mot en lav bakkekam. Like etter at vi har passert et vinterdødt kratt, møter vi et klassisk bilde, og jeg vet intuitivt at vi har nådd målet vårt. På gressplenen foran oss står tre småhus, et uthus, eller en stall, omgitt av levende gjerder. Her kom Radovan til verden. Her tilbrakte han sine første 11 år. Karadzicene var og er som alle serbere ortodokse. Faren kjempet i annen verdenskrig med de kongetro tjetnikkene mot Titos kommunistiske partisaner. I 1956 flyttet familien til Niksic, en storby i forhold til Petnjica. I Niksic virkeliggjorde Radovan sin drøm om å bli lege, hvorpå han fortsatte til sinnssykdom, et innlysende valg på Balkan.»

(Saken fortsetter under bildet.)

PÅRØRENDE: Fatima Mujic, som mistet ektemannen og slektninger i Srebrenica-massakren i 1995, ser nyhetene om arrestasjonen fra et minnesmerke i Tuzla. FOTO: REUTERS/SCANPIX
NIKOLA SOLIC

Serbernes fjell

Vi stanset og fornemmet omgivelsene, som strakte seg mot Durmitors 2.500 meter høye spiss.

Petnjicas beboere fikk sitt iskalde drikkevann fra en kilde. Kveg og høns ferdes fritt på landsbyens oppbløtte jordveier. Haner galte, bokfinker og spurver var på frierføtter. Klær hang til tørk i den klarest tenkelige luft. En bilist ønsket å passere i sin folkevogn. Vi ga ham plass. Han stanset og presenterte seg som kulturdirektør i det nærliggende Savnik, en liten by med kanskje tusen innbyggere. Ganske riktig, sa han, dette var Karadzicenes eiendom. Radovan hadde ikke vært der siden 1987, men alle i dalbunnen kjente ham.

I disse fjellene formes til denne dag menn og kvinner av sine nære omgivelser, ikke av verdensfjerne drømmer. Her vet man at serbernes land tilhører serberne og ingen andre, verken tyrkere, albanere, kroater eller amerikanere. Her gjør man seg ingen forestillinger om demokrati eller menneskerettigheter. Holdningen er middelaldersk snarere enn nåtidig. Man kjemper for sin familie, for sitt hus og for sitt land i den rekkefølgen. Om man reiser ut, som Radovan Karadzic gjorde, er det meningen at man skal vende hjem med ære og penger.

Serbernes helt

I Serbia og Montenegro hylles Radovan Karadzic i brede kretser som en helt. Sasje, som førte oss til Petnjica, forsikret meg om at Karadzic kunne komme til ham når som helst.

— Jeg ville gi ham mitt hus og min mat i de neste 100 år, sa han.

— I Montenegro trenger ikke Karadzic noen beskyttelse, for han beskyttes av alle.

At USA hadde satt ut en dusør på fem millioner dollar for opplysninger som kunne føre til hans arrestasjon ble av mange sett på som en fornærmelse.

— Her vil ingen krumme et hår på hodet hans, fastslo Sasja.

— Tvert imot vil de dø for ham.

Gjennom gjørmete og smale veier kjørte vi tilbake til Niksic, hvor jeg kjøpte et hvetebrød, et pund kaffe og et pund salt. Med disse tradisjonelle gavene under armen banket jeg på døren til et nydelig forstadshus, hvor jeg ifølge Sasja ville finne Jovanka Karadzic, Radovans mor.

Radovans sølvgrå Mercedes - jeg kjente den fra Pale - sto i hagen. En nevø tok imot oss. Gavene ble inspisert av husets frue. Hun ga gjerne en drink, sa hun, men ikke noe intervju, ingen fotografier. Greit for meg. Hvis vi bare kom innenfor, var vi halvveis.

Minuttet etter satt vi inne i spisestuen. Jovanka Karadzic var 78 år, en spenstig dame, iført enkens svarte skaut over et fyldig grått hår. Hun klagde over sviktende helse, men det hindret henne ikke fra å fikle energisk med både fjernkontrollen og en mobiltelefon, samtidig som hun kjederøykte den lokale sigaretten ved navn Vincent. Det ene øyeblikk var hun latter og lystighet, det skarpe, furete ansiktet lyste opp. Det neste øyeblikk skiftet hun til bekymring og klage. Stemmen forvandlet seg til en bitter hvisking om den ondskap som hun, hennes fraværende sønn, og alle serbere utsettes for.

(Saken fortsetter under bildet.)

MOREN: Radovan Karadzics mor, Jovanka Karadzic, fotografert i sin dagligstue i hjemmet i Montenegro i 2000. FOTO: CARSTEN INGEMANN, JYLLANDS-POSTEN

En kule i pannen.

— Jeg er bitter over alt dette. Hvordan tror De at De ville ha det i min situasjon? Jeg har ikke sett min sønn siden 1997. jeg har ikke snakket med ham siden 1998. Om De så skar høyre hånd av meg kunne jeg ikke fortelle Dem hvor Radovan oppholder seg, for jeg vet det ikke. Jeg er en gammel kvinne. Jeg har oppdratt fire sønner og en datter. Jeg har 14 barnebarn og oldebarn. Og jeg er stolt av dem. Men Radovan får jeg ikke se. Jeg, som er hans mor, får ikke vite hva han føler. Det er urettferdig.

— Vet du hva?, hvisket hun.

— Radovan må heller sette en kule i pannen enn å havne i Haag.

Jovanka Karadzic døde i mai 2002. Jeg husker henne som en sterk og verdig kvinne. Når det gjelder Radovan Karadic, så overlater jeg ham gjerne til historiens dom.

Jyllands-Posten / Bergens Tidende

I SKJUL: Dette bildet ble tatt da Radovan Karadzic levde under falsk identitet. FOTO: REUTERS/SCANPIX
PROTEST: Tilhengere av Karadzic kom i klammeri med serbisk politi under en demonstrasjon i Beograd tirsdag.
REUTERS/SCANPIX
PÅ PLASS: Media er på plass utenfor hjemmet til Karadzic i Pale, i nærheten av Sarajevo. FOTO: REUTERS/SCANPIX
VAR LEGE: Karadzic livnærte seg ved å arbeide med alternativ medisin i en privat klinikk. Ingen visste hvem han egentlig var. FOTO: REUTERS/SCANPIX
I GAMLE DAGER: Karadzic med general Ratko Mladic (t.v.) i april 1995. Sistnevnte er også etterlyst, men fortsatt på frifot. FOTO: REUTERS/SCANPIX