På begynnelsen av 1990-tallet gikk det en jevn strøm av vestlige diplomater, politikere og fredsmeklere til Beograd. Alle prøvde de å overtale Slobodan Milosevic, som den gang var president i Serbia, til å gjøre slutt på krigene i Kroatia og Bosnia.

Milosevic var i begivenhetenes sentrum. Han var på all verdens TV-kanaler, og nøt å være i rampelyset. For ham var det bare rett og riktig. Milosevic kjempet en kamp som skulle gjøre bot på århundrers urett mot den stolte men kuede serbiske nasjon, en nasjon som ifølge Milosevic sloss for livet mot ytre fiender, først kosovoalbanere, kroater og bosniere, senere også NATO og de vestlige stormaktene.

Kunne ikke tape

Milosevic trodde ikke han kunne tape de krigene han hadde regien for, og langt mindre bli stilt for retten for krigsforbrytelser.

Han bare blåste av dem som mente han var på ville veier. Det gamle Jugoslavias siste president, kroaten Stipe Mesic, forteller at han i 1991 advarte Milosevic.

— Jeg sa til ham at planen hans ikke ville fungere, at det ville bli enorme tap på alle sider og at de største taperne ville bli serberne selv, sier Mesic til nyhetsbyrået Reuters. Milosevic lente seg bare godt tilbake i stolen og smattet på sigaren.

— Det gjenstår å se hvem som vil bli hengt sist, sa han.

Mesic mener at Milosevic spilte på stormaktenes frykt for at oppløsningen av Jugoslavia skulle destabilisere hele Balkan. Han lot som om han ville at Jugoslavia skulle bestå, i virkeligheten var det ham fullstendig likegyldig. Men overfor tafatte vestlige ledere virket taktikken. Refrenget ble at krisen og skaden måtte begrenses.

NATO-bomber

Som følge av vestlige lederes unnfallenhet trodde Milosevic heller ikke at NATO ville gjøre alvor av truslene om å bombe. Da det likevel skjedde for alvor første gang, i Bosnia i 1995, vendte han situasjonen nok en gang til sin fordel ved å stille som garantist for fredsavtalen fra Dayton, USA, en fredsavtale som i praksis belønnet serberne.

Da det samme gjentok seg fire år senere, i Kosovo, forregnet Milosevic seg igjen. Da NATO iverksatte sin luftkrig, satte han sin lit til Russland, og trodde russerne ville sette ned foten. Men han feilberegnet situasjonen, og russerne gikk med på å stille seg bak et ultimatum sammen med EU.

I glemmeboken

Tirsdag begynner rettssaken mot Milosevic, for tre av de fire krigene han startet. Han er tiltalt for folkemord i Bosnia, krigen der vestlige ledere lot det gå tre og et halvt år før de grep inn, og for forbrytelser mot menneskeheten i Kroatia og Kosovo.

Milosevic har ikke gitt opp kampen, enda han sitter godt forvart i fengsel og neppe noen gang vil slippe ut. Han satser på å snu rettssaken på hodet, og gjøre den til et oppgjør med NATO og vestlige ledere med eks-president Bill Clinton i spissen, for at de bombet Jugoslavia.

Milosevic gjør alt for å framstille det som om han har det serbiske folket med seg, og enda kjemper kampen på deres vegne. Gjennomgangstemaet er det samme som for ti år siden: Det serbiske folket er offer for en sammensvergelse.

Men på hjemmebane er det ikke mange som bryr seg om Milosevic, og han er i ferd med å gå i glemmeboken, bokstavelig talt. I det nyeste opplaget av en historiebok for ungdomsskolen er han ikke engang nevnt, og går slik inn i en gammel tradisjon for falne tyranner.

(NTB)