JES RANDRUP NIELSEN (tekst og foto)

Når vannstanden i Changfloden (tidligere kalt Yangtze) i løpet av de neste to årene stiger fra dagens 156 meter til det maksimale nivået på 175 meter, vil det brune flodvannet skvulpe opp mot dørstokken til ekteparet Feng Digui og Chen Yajuan. Men ekteparet har ingen steder å flytte.

— De ga alle andre familier jord å bygge på, men ikke oss.

Område i oppbrudd

Feng bor i landsbyen Guantiangou i Chongqiong-provinsen, vel 300 kilometer øst for De tre kløfters demning. I mars fikk de beskjed om å flytte fra sine hjem. Siden har de intet hørt.

Området omkring Kinas mektige Changflod er i oppbrudd. I 14 år har byggingen pågått. Rundt én million mennesker er blitt flyttet i et område på ca. 600 kilometer langs den mest historiske delen av floden. Fortsatt er området og befolkningen i bevegelse.

I forkant av de første hevningene i vannstanden i juni 2003 ble gamle byer langs Chang-dalens dramatiske fjellandskap revet og erstattet med nye, sterile byer - selve kjennetegnet på fremskritt i provins-Kina. Fortsatt bygges det i et høyt tempo. På 14. året fortsetter flyttingen. Innen 2009 skal ytterligere 400.000 mennesker flyttes.

Samtaler med innbyggerne viser en overraskende ærbødighet for prosjektet som har økt velstanden til staten, bankene, sementfrabrikker, bygningsfirma, rådgivende ingeniører og embetsmenn på alle nivåer. Men samtalene gir også et vink om de byråkratiske tilfeldighetene som preger alle sidene av det enorme prosjektet, og at de virkelige omkostningene blir båret av den halvannen millionen mennesker som nå er svakere økonomisk stilt enn før.

Har brukt pengene

For ekteparet Feng og Chen skyldes problemene en byråkratisk spissfindighet. I parets hukou - den viktige kinesiske attesten for boligregistrering - er huset de har bodd i siden 1998 ikke oppført som parets egentlige bopel. Som bopel er oppført en liten leilighet ved den statseide silkefabrikken - der paret jobbet til 2003, da fabrikken gikk konkurs.

Dermed ble det ingen erstatning verken for tomten eller det spartanske huset med nakne sementvegger og skarpt neonlys. Flyttegodtgjørelsen på 25.000 kroner som familien mottok for å flytte var ikke nok til et nytt hus, som koster 100.000 kroner.

Ekteparet appellerte til høyere administrative makter, og søkte hjelp hos provinsmyndighetene.

— Vi reiste helt til Chongqing for å anke beslutningen. Men de sendte oss tilbake til fylket, som sendte oss visere til storkommunen, som så sendte oss tilbake til det lokale bystyret, forteller Feng.

De ansvarlige embetsmenn ville ikke omgjøre den beslutningen. Etter et lite slagsmål ble ekteparet hevet ut av kontoret.

Dermed er Feng og Chen - og naboene, som har liknende problemer - blitt straffet dobbelt for ulydighet mot myndighetene. Husprisene i dag er høyere enn før moderniseringen. I mellomtiden har de arbeidsløse parene brukt hele flyttegodtgjørelsen til å leve for.

— Vi håper at myndighetene vil gi oss et nytt hus. Men vi tror ikke det vil skje, sier Feng.

Taushet om miljøet

Damprosjektet var kontroversielt fra begynnelsen. Demningen er så stor at det er vanskelig å forutsi noe som helst om konsekvensene for det systemet av elver og sideelver som samlet utgjør Kinas mektigste vannvei. Perspektivene var heller ikke klare for de flere enn 300 millioner mennesker som lever langs floden. Og prosjektets primus motor, daværende statsminister Li Peng, var usannsynlig upopulær i Kina.

Selv om den kinesiske staten er mer åpen enn for 15 år siden, er det fortsatt usikkerhet i prosjektets kjerneområde - Chongqing-provinsen. Mens nasjonale medier har en viss frihet til å rapportere om særlig de miljømessige forholdene ved prosjektet, er det ifølge lokale journalister fortsatt totalforbud mot å dekke saken for den lokale pressen.

Det er lett å skjønne hvorfor. Noe så grunnleggende som mangel på pålitelig informasjon om prosjektets kostnader, avslutningsdato, og antallet mennesker som skal flyttes, vitner om dårlig planlegging. Inntil nylig fastholdt myndighetene at et sted mellom 900.000 og 1,13 millioner skulle flyttes. Ifølge en oppdatert plan fra oktober er tallet nå 1,4 millioner. Men uavhengige kilder hevder at tallet kan være så høyt som 1,9 millioner.

Samtidig har prosjektets størrelse gjort det nødvendig å delegere flyttingen av befolkningen, og utdelingen av kompensasjon, til de lokale myndigheter. Det har medført en beslutningsprosess som er vilkårlig og uoversiktlig, og varierer fra by til by. Samtidig har de enorme summene som de siste årtiene har flytt gjennom systemet ført til en utbredt korrupsjon på alle administrative nivåer.

DU HUAJU
Jes Randrup Nielsen