Miljøforvaltningen av beskyttede områder i Nordsjøen kveles av ineffektivt byråkrati, viser en ny studie fra Nordisk Ministerråd.

I ti år har de fire EU-landene som deler den produktive og viktige fiskebanken Doggerbank forsøkt å balansere hensyn til miljø og fiskerier. Det har ikke gått bra. Samarbeidet er «tidkrevende, dyrt og ineffektivt», er en av konklusjonene i rapporten som er laget av Nordic Marine Think Tank (NMTT) for ministerrådet.

— Slik ting fungerer nå, er det en enorm sløsing med tid og ressurser. I siste instans går det ut over miljøet, sier NMTT-leder Stein Sverdrup Jensen.

Miljøikon

Doggerbank ligger midt i Nordsjøen i skjæringspunktet mellom fiskerisonen til Danmark, Tyskland Nederland og England. Den rike fiskebanken ble ifølge rapportforfatter Hans Larssen et miljøikon der EUs habitatdirektiv skulle brukes til å forvalte Doggerbank.

— Doggerbank ble prøvestenen på hvor langt miljøforvaltningen er kommet. Etter ti år med samarbeid må prosessen sies å ha gått meget langsomt, sier den internasjonalt anerkjente fiskerieksperten til NTB.

Ineffektivt

I rapporten peker Larssen og medforfatter Odma Johannessen på at beslutningsprosessen er meget ineffektiv. Istedenfor å starte med et felles kunnskapsgrunnlag og kjøre en felles prosess, foregår diskusjonene i atskilte fora og på tre ulike nivåer før det tas en beslutning.

— I motsetning til Norge og Island mangler vi et beslutningsorgan som kan tvinge gjennom et kompromiss. På miljøsiden mangler EU et beslutningsorgan som forplikter, sier Lassen.

Tre nivåer i fire land

Der det norske Stortinget eller det islandske alltinget kan skjære gjennom, er prosedyrene for å ta beslutninger om Doggerbank atskillig mer omfattende.

Først diskuterer de fire landene på nasjonalt plan etter konsultasjon med nabolandene, så på EU-plan, og endelig nok en gang på nasjonalt plan.

— Helt uhensiktsmessig, slås det fast i rapporten.

Fisk flytter seg

Hans Larssen peker overfor NTB på at det er en landbasert miljøtenkning som er flyttet til havs.

— Helt fundamentalt har fiskerisiden erkjent at fisk flytter seg. Derfor kan Norge og Russland i Barentshavet forvalte ressursene uavhengig av nasjonale soner. Uten denne erkjennelsen ville både Norge og Russland stå overfor en tap-tap situasjon. Dersom russerne isteden fisker torsk i oppvekstområdene i russisk sone, ville både Norge og Russland tape på det, sier Larssen.