— Det store målet var å drive alle palestinere ut av Libanon, og inn i Syria og Jordan. Det var Sharons grandiose plan den sommeren i 1982, sier Kapeliouk.

Han er en av Israels mest kjente journalister og forfattere, og er i dag Midtøsten-korrespondent for det franske tidsskriftet Le Monde diplomatique.

I månedene etter massakren i Sabra og Shatila i september 1982 skrev han bok om hendelsen. Boken ble svært plagsom for daværende forsvarsminister Ariel Sharon og statsminister Menachem Begin.

Den 18. september for 25 år siden våknet verden til grusomme nyheter fra Beirut. En kristen falangistmilits hadde i 40 timer gått berserk i flyktningleirene Sabra og Shatila, og begått massakre på sivile og forsvarsløse palestinere. Råskapen i drapene var ekstrem. Og det hele ble overvåket av israelske styrker, under kommando av daværende forsvarsminister Ariel Sharon.

For mange ble hendelsen et vendepunkt for hvordan den vestlige verden så på konflikten i Midtøsten.

Ville lage hage

Amnon Kapeliouk var journalist i avisen Yediot Ahronot da det skjedde.

— Det finnes ingen hemmeligheter om det som skjedde i Sabra og Shatila lenger. Vi vet at Ariel Sharon ikke hindret falangistene i å komme inn i leirene. Tvert imot, han samarbeidet med dem, ga dem fri tilgang. Senere prøvde både Sharon og Begin å dekke over det som skjedde. De prøvde å skyve skylden over på falangistene alene.

— Det er fremdeles vanskelig å forstå beslutningen om å sende falangiststyrker inn i leirene. Hvordan var det mulig?

— Vi vet at Sharon og falangistene hadde snakket om å renske ut Sabra og Shatila tidligere den sommeren, om å anlegge «en diger park på området», som de sa. Ikke ett eneste palestinsk hus skulle stå igjen. Og planene ble lagt før okkupasjonen av Libanon i juni 1982. Falangistene fikk opplæring hos den israelske hæren, og de hadde et utstrakt samarbeid. Dette er godt dokumentert.

Trolig ble over 2000 mennesker drept i massakren. Det gjorde dypt inntrykk også på israelere flest.

— Jeg var fullstendig sjokkert. Ondskapen bak det hele var overveldende. Jeg var ikke der da det skjedde, men jeg så husene, jeg så tegnene på grusomheten som hadde skjedd der. Det er noe jeg aldri kan glemme, sier Kapeliouk.

Begynnelsen til slutten

I Israel ble det satt ned en undersøkelseskomité. Både den og boken til Kapeliouk konkluderte med det samme: Ariel Sharon hadde indirekte ansvar for massakren. Han ble tvunget til forlate ministerjobben.

— Dette var begynnelsen på slutten for Menachem Begin-æraen i israelsk politikk. Han kunne ikke overleve som politiker med resultatet av krigen i Libanon, og senere forlot han israelsk politikk for godt. Sabra og Shatila vil alltid henge ved ham. Hans eget land fordømte ham, verden fordømte ham, sier forfatteren.

— Jeg tror samtidig at dette gjorde at prosessen mot å skape en palestinsk stat ble gyldig. Palestinere som folkegruppe kunne ikke lenger bli ignorert. Å leve slik i frykt, i eksil i store leire, uten grunnleggende rettigheter, uten å være i stand til å forsvare seg selv, det kunne ikke lenger aksepteres. Så på denne tiden kom de nye avtalene. Arbeidet med Oslo-prosessen startet. Tanken om en egen palestinsk stat ble virkeligere. Mye av dette startet med Sabra og Shatila.

Skrekk og sjokk

— Hva betyr Sabra og Shatila for israelere i dag?

— Folk snakker ikke om det til daglig, med det ligger nok i bevisstheten et sted. Følelsen av skrekk og sjokk kan fremdeles kjennes her. Det var noe som de fleste israelere skammet seg over.

Bill Foley (arkiv)
NIR ELIAS (arkiv)