JAKOB RUBIN

Et rabalder kunngjorde at Jordan Air 1736 hadde landet på irakisk jord. Og det utløste en krig.

Nei, ikke den du tenker på.

Derimot en propagandakrig med den irakiske regjering og en flokk europeiske politikere i de dominerende rollene.

Klar til å motta de 36 politikerne fra Europaparlamentet sto en fornem flokk offisielle irakere og tv-team fra landets statskontrollerte presse.

Saddam Lufthavn var ellers ikke klodens travleste sted da det overfylte flyet ankom sent søndag natt.

Utenfor hersket samme nattemørke, som missilene trakk sine lysspor i under første Golfkrig. Innenfor var politikerne nødt til å tråkke på store røde bokstaver på det svarte plastgulvet i gangen opp mot velkomsthallen.

«Down USA», sto det på gulvet. Ingen kommer inn i Irak uten å tråkke på den amerikanske ære.

De europeiske politikerne rullet deretter papirbannere ut foran den offisielle irakiske velkomstkomiteen.

«No Blood for Oil». «No War». «Europa Against War». Meningen var klar. Politikere fra Europaparlamentets venstreorienterte og grønne fløyer var ankommet. Den offisielle velkomstkomiteen anført av presidenten for det irakiske parlaments utvalg for arabiske og internasjonale relasjoner, Dr. Salem, så på med en blanding av begeistring og forundring.

— We are here to protest against war, sa en. Man jublet i det sluttede fellesskap av verdener, mens tv-kameraene snurret, ikke minst den irakiske presses.

— Dere er velkomne. Det irakiske folk er stolte av dere og vil ta godt imot, sa Dr. Salem.

— Dere er kommet for selv å se sannheten. På dette for Irak så vanskelige tidspunkt. Vi tilbyr alt for å gjøre deres opphold til en suksess. Dere kan reise hvor dere vil, og snakke med hvem dere vil. Etterpå kan dere dra hjem og fortelle om de amerikanske løgnene, sa han med dyster mine.

Bak ham sitret en nervøs skare av sikkerhetsfolk og offisielle representanter. Alle var utkommandert på den helt spesielle nattetjeneste å motta Europas krigsmotstandere.

Til Bergens Tidende gjentok Dr. Salem sine garantier. Ingen vil sjenere EU-gjestene. De får ingen begrensninger.

— Dere vil se et fredelig land ødelagt av sanksjoner. Vi er stolte av dere, sa han med fast stemme og et hardt håndtrykk.

Men vennskapet var nok ikke mye mer verd enn dinarsedlene som man får i tykke bunker når man veksler i banken.

Kort etter ville tollerne konfiskere parlamentarikernes mobiltelefoner, men også det ble det protestert imot. I det hele tatt hersket kaos. Passene ble inndratt til utlevering noen dager senere.

To busser kjørte aktivistene og den medfølgende europeiske presse gjennom et mennesketomt Bagdad til det hotellet regjeringen hadde ønsket dem. Det kolossale Hotel Palestine, like overfor informasjonsministeriet. Kanskje ikke helt tilfeldig sentrum for Saddam Husseins propagandamaskiner.

Dagen etter trådte maskinen i sving. De europeiske politikere ble livlig intervjuet av irakisk tv. I det irakiske parlamentet luftet de atter sine bannere og t-skjorter med slagord.

Til en mur av steinminer stilte Europa-politikere spørsmål til parlamentsmedlemmene. En ville vite hvorfor Saddam Hussein ikke trakk seg tilbake for å unngå krig. Svaret var en utredning nasjonal ære og utenlandsk aggresjon.

En av parlamentarikerne, Pernille Frahm, sier hun ikke føler hun blir utnyttet av den irakiske propagandamaskinen.

— Vi vil vise at vi er imot krigen. Vi vil holde fast på at de europeiske lederne ikke må godkjenne et angrep, og at det i hvert fall ikke må gå utenom FN, sier den danske politikeren.

— Det er jo ikke en av oss som sympatiserer med Saddam Hussein. Vi tenker på befolkningen. Vi vil understreke overfor irakerne at de er nødt til at samarbeide med FN-inspektørene for å unngå krigen. Inntil videre ser det ikke ut til at de fatter det. Deres svar på våre spørsmål gjør meg nervøs.

General Amir Saadi møtte dem alle i Hotel Palestines kongressal. Han avviste enhver kritikk fra europeerne.

— Vi samarbeider fullt ut. Vi har gjort alt vi er bedt om, men selvfølgelig er det noe vi skal snakke om, sa han.

Foran ham satt også en amerikansk fredsgruppe av kvinner med lyserøde t-skjorter med «Women Against War».

— Det er selvfølgelig en risiko for at vi blir utnyttet av deres propagandaapparat. Den er der alltid når man besøker et land man ikke sympatiserer med, sier Pernille Frahm.

— Det er bare forferdelig å gå her i Bagdad med syv millioner innbyggere og tenke på at om et par uker hagler et missil ned hvert sjette minutt døgnet rundt.

På gatene skinner den irakiske realitet i øynene. Et ødelagt land og en ødelagt befolkning. Med milde øyne hilser de sjenert, men uten å tørre å ta skikkelig kontakt. Frykten for represalier kan ikke skjules.