2004 er et betydelig år i EUs historie. Nå rett før Brussel tar sommerferie, ser vi fire viktige elementer i utviklingen:

— EU har gjennomført sin største utvidelse noen gang.

— EU-landene er enige om sin første felles grunnlov, eller rettere: konstitusjon s traktat .

— Nasjonalstatene tar stadig mer makt fra Kommisjonen.

— Frankrike og Tyskland har mistet grepet.

De fire henger sammen, og ingen av dem er «absolutte».

Utvidelsen fra 1. mai står selvsagt fast. Men vi vet ikke helt hvordan de nye vil endre EU. Dessuten vil veksten fortsette. Innen tiårets slutt kommer minst to, kanskje fem, nye land. Og selv hvis alle fem - Bulgaria, Romania, Kroatia, Tyrkia og Norge - blir med, vil det fortsatt være vekstmuligheter.

Grunnloven er heller ingen konstant. Sjansen er stor for at minst ett av landene som skal ha folkeavstemning sier nei. Dessuten går det neppe mange år før det kommer krav om omfattende endringer.

Barroso kan snu trenden

Utviklingen mot at Europakommisjonen svekkes, mens Europaparlamentet og særlig Rådet - medlemslandenes regjeringer - styrkes, har pågått i ti år, helt siden Jacques Delors gikk av som sjef for Kommisjonen i 1994. Det er en sterk trend, men også den kan snu, for eksempel hvis José Manuel Barroso blir en handlekraftig leder for Kommisjonen.

Tysklands og Frankrikes tapte ære og makt er et nytt trekk. De to tok initiativet til å grunnlegge EU etter annen verdenskrig for å unngå en tredje. Siden har de bestemt det meste når de har vært enige. Nå er det slutt. Tyskland og Frankrike prøvde i fjor og i år å diktere stemmerettsreglene i grunnloven, men måtte gi seg. Nettopp ville de presse gjennom en felles kandidat som sjef for Europakommisjonen, men heller ikke det gikk.

De prøver dessuten å heve seg over EUs budsjettregler, bare for å se at de får Kommisjonen, EU-domstolen og de fleste øvrige land på nakken. Kanskje taper de ikke striden i den forstand at de ender med en bot. Men de har tapt moralsk.

Tyskland og Frankrike har mistet mye av sin autoritet .

Heller ikke den trenden er selvsagt hogd i stein. Men det er verdt å merke seg at den har mye med utvidelsen å gjøre. EU har fått så mange små og mellomstore land at de to største ikke lenger kan regne med å få sin vilje gjennom.

«Opptatt av seg selv»

Men dette er et problem med flere sider. Kommisjonspresident Romano Prodi sa her i avisen 2. juli:

— Vi har fått en situasjon der uentusiastiske medlemsland, både store og små, er mer opptatt av sine nasjonale interesser enn europeisk solidaritet. Grunnlovsforhandlingene er et eksempel. Landene krevde enstemmighet på felt som sosialpolitikk og skatt. Det skjedde bare fordi de ikke ønsker EU-politikk på feltene.

Prodi la til: - Jeg må si at jeg i dag savner en François Mitterrand og en Helmut Kohl, statsmenn som hadde Europas felles beste som mål.

Romano Prodi, den velmenende italienske sosialist som nå drar hjem for å styrte Silvio Berlusconi og bli statsminister, er føderalist. Som Delors, ønsker han det vi i norsk debatt kaller mest mulig Union. En gang var også Tysklands og Frankrikes ledere, som Prodi sier, på den linjen. Men nå «henfaller» selv Tyskland til nasjonal interessekamp.

Sommeren 2004 fremstår en føderal utvikling av EU som nokså usannsynlig.

Det er et paradoks. Har kanskje ikke EU felles valuta, felles utenriks- og sikkerhetspolitikk, overnasjonale lover og snart egen grunnlov?

Jo. Men som Storbritannias utenriksminister Jack Straw skriver i The Econonomist: Hvis EU virkelig var en superstat, hadde det vært enkelt å bli enig om grunnloven. Da måtte man bare fastslå at Parlamentet vedtar lover, velger og avsetter regjeringen, pluss litt småplukk. Det er fordi EU ikke er en stat det blir så mye mikk-makk.

Her er vi ved et kompliserende poeng. Det alle for letthets skyld kaller EUs grunnlov, er ikke det.

En grunnlov regulerer forholdet mellom staten og dens borgere.

Traktat - ikke grunnlov

EU-dokumentet heter egentlig konstitusjonstraktaten (Constitutional Treaty), og er primært en oppsummering av det alle feltene statene er enige om å samarbeide om og på hvilke premisser. Forholdet mellom selvstendige stater reguleres nemlig gjennom traktater .

Selv om EU har flere av statsdannelsens trekk , er Unionen mer enn noe annet et samarbeid mellom stater - som statene nå også får formell rett til å gå ut av.

Så, jo, EU har felles utenriks- og sikkerhetspolitikk, men alle land må være enige før noe kan gjøres. På andre felt kan et flertall fatte vedtak som binder alle, men kun på klare premisser og med stor (kvalifisert) margin. Og valutasamarbeidet er heller ikke unndratt politisk kamp landene imellom, som vi ser.

Den nå 78 år gamle Jacques Delors utsteder mishagsytringer i mediene over sporet EU nå ruller på. «De som tok EU fremover hadde hjerte, visjoner og strategisk realisme. I dag ser vi lite av det», sier mannen som ledet Kommisjonen under siste norske EU-kamp.