— De legger igjen dritt! Bare dritt! Ingenting annet!

Borgermester Herbert Krüger, øverste folkevalgte for 875 innbyggere midt mellom Berlin og Hamburg, roper det ut og fekter i luften med høyre hånd. Det er lite som irriterer ham mer enn akkurat dette: Forsøplingen av det vakre elvelandskapet ved Elbes bredd, et landskap som denne dagen har fått et lett, hvitt teppe av snø over seg.

Krüger har ingenting imot søppel, i og for seg. Et par kilometer unna borgermesterens kontor blir avfall behandlet etter hans smak: Bak doble, høyre piggtrådgjerder, overvåket av et utall videokameraer, passet på av vaktmenn og schæferhunder, innpakket i store, tunge, metallcontainere, innelåst bak tunge dører, med alarmer på alle kanter.

Det er demonstrantene Krüger irriterer seg over. De som kommer hver eneste november; camper i skogen, lenker seg til toglinjen, roper slagord og prøver å stanse den årlige transporten av radioaktivt avfall til Gorleben. De lykkes aldri, men kommer igjen hvert år.

— Det ser ikke ut etter dem, sier borgermesteren, som med tilfredshet kan fortelle at bygdens eneste kro for lengst har begynt å stenge døren for demonstrantene.

Fra Frankrike og Skottland

Gorleben har i mange år tatt imot det som blir igjen etter at Tysklands 17 kjernekraftverk har pumpet ut megawatt på megawatt med elektrisk kraft. Materiale som ikke lenger kan brukes i brennstavene til å lage strøm, men som likevel er aktive - radioaktive. Cesium, strontium, plutonium - det siste et stoff som bruker 24.000 år bare på å halvere den radioaktive strålingen.

De såkalte Castor-transportene kommer fra Sellafield i Skottland og La Hague i Frankrike, der tyske brennstaver er blitt gjenvunnet for ny bruk i kjernekraftanlegg. Det radioaktive restavfallet fra prosessen må tyskerne ta igjen selv; det er det som blir sendt nordover i jernbanevogner og deretter på tungt bevoktede lastebiler.

Renessanse verden over

Demonstrantene som hvert eneste år inntar skogene rundt Gorleben har greid å gjøre bygdens konservative borgermester. Men de har ikke greid å stanse Europas atomindustri.

Smellet i Tsjernobyl i 1986 førte til en voldsom oppmerksomhet rundt kjernekraftens farer. I mange år har det nesten ikke blitt bygget nye kraftverk i Europa - før nå.

I Vest-Finland er verdens største atomkraftverk i ferd med å reise seg, Olkiluoto 3. Motstanden i Finland har vært minimal, diskusjonen om de skal bygge enda reaktor er allerede i gang.

I Frankrike er beslutningen om å bygge et nytt kraftverk allerede tatt, i England venter alle at statsminister Tony Blair vil gå inn for en nysatsing på atomkraft på nyåret. I Sveits diskuteres nybygg, det samme skjer i Bulgaria og Litauen. Svenskene har riktig nok bestemt seg for å stenge Barsebäck, men planlegger samtidig milliardinvesteringer i sine ti andre reaktorer for å tyne ut mer kraft.

Også i land som tidligere har bestemt seg for å kvitte seg med atomkraft, er ting på gang: I Belgia vil næringsministeren ha gjort om utfasingsvedtaket, i Tyskland er kansler Angela Merkels konservative parti sterkt imot nedtrappingsvedtaket som skal gi et atomkraftfritt Tyskland om drøye 30 år.

Samme trend er å se ellers i verden: I Kina, Japan og India er flere reaktorer under bygging. Kina vil femdoble kjernekraftproduksjonen de neste femten årene, India satser på en tidobling.

USA har også byggeplaner, Canada har gjenopptatt bruken av flere gamle reaktorer. Fredsprisvinneren Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA) og deres leder Mohamed ElBaradei har oppjustert sine prognoser kraftig: 127 flere kjernekraftverk enn tidligere antatt innen 2020, er deres anslag, som de kaller moderat.

Klimaargumenter

Grunnene til oppsvinget er mange:

En stor del av dagens kjernekraftverk begynner å dra på årene. Mange ble bygd på 60-tallet, de fleste med sikte på drift i ca. 40 år. Når gamle stenges ned, må kraften erstattes.

Appetitten på energi er enorm, ikke minst i store og fortsatt fattige land som Kina og India. I en fersk analyse spår oljegiganten Exxon Mobil at verdens energiforbruk vil øke med 60 prosent de neste 25 årene.

Olje- og gassprisene har gått til værs med rakettfart. Kinas voldsomme oljeappetitt er en grunn. En annen er mangelen på nye, virkelig store funn, og voksende tvil om hvor store verdens reserver egentlig er. Britene begynner å merke at deres egne gasslommer i Nordsjøen minker, og ser seg om etter alternativer.

Dessuten har kravene til kutt i CO2 -utslipp begynt å gjøre seg gjeldende. Tyskland og Storbritannia er to av dem som må legge om stilen kraftigst dersom de skal greie å oppfylle Kyoto-kravene. Og nedsmeltingen i Arktis og orkanen «Katrina» s herjinger minner alle på hva uhemmede CO2-utslipp og global oppvarming kan føre med seg.

Seks av ti imot

Alt dette er argumenter som atom-lobbyen vet å nytte til egen fordel.

— Uten atomkraft går det ikke i hop, sier Christian Wössner, pressetalsmann i Deutsches Atomforum i Berlin, selvsikkert. Bak forumet står Tysklands fire største atominsdustriselskaper, målet er å fremme kjernekraftsaken i Tyskland.

Stabil, lav pris, ingen CO2-utslipp og høy forsyningssikkerhet er blant kronargumenter til den tidligere læreren Wössner.

Han innrømmer at folk flest fortsatt ikke er spesielt begeistret for atomkraft. En fersk undersøkelse gjennomført i 18 land verden over, i IAEA-regi, viser at seks av ti er imot bygging av nye kjernekraftverk.

— Men gallupene viser også at flertallet innser at det ikke går uten atomkraft, sier Wössner.

Idrettslaget sprakk

I Gorleben har de i alle fall innsett det, skal vi tro borgermester Krüger.

— Vi er alle for! I alle fall nesten! sier han begeistret.

Hvor store inntekter Gorleben får av avfallslageret kan han ikke huske i forbifarten. Ikke engang et grovt overslag greier han å gi. Informasjonssjefen i selskapet som driver lageret, Jürgen Auer, sitter i borgermestersofaen og spiser pepperkaker, men heller ikke han kan hjelpe med noe tall.

Penger blir det, jo da, det er klart. Og arbeidsplasser. 110, slik omtrent. Ikke lite, det, i en bygd med 875 sjeler. Den nye flerbrukshallen som annen juledag tok imot et stort kosakk-kor fra St. Petersburg hadde aldri blitt bygd uten lager-pengene. Og idrettslaget TuS Gorleben hadde neppe greid å finne en mer gavmild sponsor enn BLG GmbH- selskapet som driver avfallslageret.

Judaspenger kaller motstanderne det. Ikke alle vil blir atom-sponset: Idrettslaget sprakk i to etter at sponsoravtalen var inngått i 1989. 33 av de 40 damene i turngruppen brøt ut i protest og stiftet sin egen forening.

I mellomtiden har gemyttene roet seg. Kvinnen som ledet turnopprøret den gangen, Gisela Köthke, er blitt 81 år og er på sykehuset denne dagen. Men i familiens fiskeforretning er motstanden fortsatt sterk.

— Det borgermesteren sier er bare tull. En av fire er for, en av fire imot. Den andre halvparten sier ingenting, og tar ting som de er. Men vi snakker ikke så mye om det lenger, sier Hannes Arndt (53), ansatt i fiskeforretningen og mangeårig atommotstander.

Han stoler ikke et sekund på forsikringene fra atomindustrien om at sikkerheten er på topp.

  • En ting er beregninger på skrivebordet, noe helt annet er hvordan ting er i virkeligheten, sier Arndt.

Flystyrt-sikkert

Nettopp tvil om regnestykker er også en av grunnene til at atom-boomen som borgermesteren håper på har stoppet opp i Gorleben. I flere årtier har tyskerne diskutert hvor sluttlageret for atomavfall skal plasseres, uten å bli enige med seg selv.

Sterkeste kandidat er saltgruvene i Gorleben, som atomindustrien mener vil egne seg ypperlig for deponering til evig tid. Men politikerne har bestemt at utforskerne skal ta en pause. Inntil videre lagres avfallet i en stor hall i overflatedeponiet i Gorleben, godt innpakket i 68 såkalte Castor-containere. Det flystyrt-sikre anlegget der avfallet skal for-behandles før det stedes til evig hvile, står ubrukt, tross investeringer på 3,6 milliarder kroner.

— Avfallsproblemet er det siste, store argumentet mot atomkraft. Derfor har det også dratt slik ut med avgjørelse om lagringen, sier Christian Wössner i Deutsches Atomforum.

Borgermester Herbert Krüger er likevel optimist og sikker i sin sak:

— Sluttlageret havner også her, bare vent. Vi er blitt enige om å bruke atomkraft. Da må noen også ta seg av avfallet. Noen må rydde opp. Slik er det, sier Krüger.

Gorm K. Gaare
Gorm K. Gaare