ATLE M. SKJÆRSTAD

Ong ble ambassadør i Norge etter valget i 2000, antakelig en takk for hjelpen for rundhåndete beløp til både det republikanske partiet, delstatspartier, George W. Bush og andre kandidaters finansiering av valgkampen.

Ong var adm. direktør og styreformann i BF Goodrich-konsernet i Ohio, og var opptatt av Norge og norsk utenrikspolitikk, og bl.a. minnet om hvem som hjalp Norge under annen verdenskrig.

DET ER SLIK DET er i amerikansk politikk. Valgkampfinansieringen skjer via bidrag fra bedrifter, interesseorganisasjoner, store og små, og enkeltpersoner.

Ambassadør Ong er langt fra den største giveren. Men så langt oversiktene viser, har han og hans kone bidratt med de tillatte maksimumsbeløp når de har åpnet lommebøkene.

Ifølge den siste oversikten (13. oktober i år) hadde George W. Bush fått inn 360,6 millioner dollar — over 2,5 milliarder kroner - til å drive valgkamp i inneværende periode. 74 prosent av dette kom fra enkeltpersoner.

Det overskygger de 191 millioner dollar som Bush samlet inn foran valget i 2000. Al Gore hadde da 133 millioner dollar til rådighet.

Ved utgangen av august hadde John F. Kerry samlet inn 214,9 millioner dollar. Det er all grunn til å regne med at pengene har rullet raskt inn de siste ukene etter hvert som han har knappet inn på presidentens forsprang på meningsmålingene, og store velgergrupper nok har konkludert med at Kerry har en reell mulighet til å sende Bush ut av Det hvite hus.

RUNDT REGNET 28 milliarder kroner. Det har The Center for Responsive Politics anslått at årets president- og kongressvalg vil koste.

Det er en økning på 30 prosent i forhold til valget for fire år siden.

I presidentvalget kommer Bush, Kerry, partiene og forskjellige interessegrupper til å bruke ca. ti milliarder kroner.

Og så kan de som ikke får frem sin kandidat, etter valget spørre om valgkampen var pengene verd?

Til tross for at den nye valgfinansieringsloven, som ble vedtatt tidligere i år, har endret bidragsgrensene slik at industrien ikke kan betale inn ubegrenset av såkalte «soft money», slår pengestrømmen til valgene alle tidligere rekorder.

Det kan bl.a. ha sammenheng med at maksimumsbeløpet fra enkeltpersoner, som presidentkandidatene er fullstendig avhengige av, er økt til 2000 dollar - noe for eksempel ambassadør Ong har benyttet seg av sammen med 106.594 andre individuelle bidragsytere.

Et annet særtrekk ved årets valg, er at kvinner har gitt mye mer enn ved noe valg siden 1989. Det gjelder bidrag til begge de store partiene.

NÅ ER DET IKKE slik at pengene sitter like løst hos alle, og begge de to store partiene har utviklet pengeinnsamlinger til den reneste vitenskap.

Jeg har besøkt «innsamlingssentralene» til både Republikanerne og Demokratene i Washington DC. Der sitter «telefonselgerne» på rekke og rad i kontinuerlige skift, ringer til tidligere bidragsytere, kjente sympatisører og etter telefonlister på ikke-registrerte bidragsytere. Visste man ikke bedre, kunne man tro det var lodd de skulle selge, ikke en kandidat eller en politikk.

På veggene kan man lese topp 10-listen over de dyktigste innsamlerne - her holdes konkurranseinstinktet levende. Og de unge frivillige valgarbeiderne, for det er det de er, vil helst ha seg frabedt forstyrrende spørsmål fra gjester de aller helst hadde sett ikke ble sluppet inn i rommet der pengestrømmen til tider er like heftig som gjennom kassaapparatet i et supermarked under lørdagshandelen.

OVERSIKTENE FRA The Center for Responsive Politics og The Center for Public Integrity viser at den største enkeltbidragsyteren fra 1989 og frem til i dag er fagforbundet for offentlige ansatte.

Det har bidratt til valgkampene i denne perioden med en kvart milliard kroner. Til valget i 2000 fikk Al Gore og Demokratene ca. 21 millioner fra forbundet som den største enkeltbidragsyteren. Bush og Republikanerne fikk ingenting.

Til gjengjeld fikk de ca. 42 millioner kroner fra Phillip Morris Company. Med tanke på valgresultatet kan man ikke akkurat si at de pengene gikk opp i røyk.