— Trafikken var helt deadlocked. Det kom folk fra alle retninger. Vanligvis er demonstrasjoner i Syria veldig organiserte, men dette er første gang vi har sett politi med skjold. Alt skjedde på en gang. Da følte vi oss utrygge, med utenlandske bilskilter. Jeg låste dørene innenfra, forteller Elisabeth.

I løpet av kvelden skjønte hun at hun måtte ta med seg barna og forlate landet. Det var ikke lengre trygt å være norsk. Far i familien er engelsk, og kunne trygt bli værende i Syria.

Vi møter familien på tre hjemme i stuen til Elisabeths søster på Kråkenes, bare noen timer etter de ankom Bergen.

— Vi synes det er trist å måtte forlate pappa, sier Sam (8) og Amanda (10).

Utrygg med norsk pass

— Jeg har vært ute og reist i muslimske land i 15 år. Jeg har alltid hatt norsk pass, og alltid vært trygg på grunn av det. Men plutselig følte jeg meg utrygg fordi jeg hadde norsk pass. Det var en helt ny følelse. Man blir plutselig sårbar. Jeg har jo fortalt alle naboene at jeg er norsk, sier Elisabeth.

Dermed vekket hun barna, pakket det hun kunne, og dro mot flyplassen.

— Jeg følte meg ikke redd. Sjåføren synes det var veldig trist at vi måtte forlate landet på denne måten. Men så kom vi til flyplassen, og da ble det litt ekkelt, for da måtte vi vise de norske passene. Når de spurte hvor vi skulle svarte jeg Amsterdam, og ikke Norge, sier Elisabeth

- Må ha mer respekt

— Jeg synes det er synd vi nå ble tvunget til å forlate et land fordi noe et par enkeltpersoner har gjort. At det skal føre til et slikt kaos, at vi må forlate hjemmet vårt på ubestemt tid. Det gjør meg sint.

— På hvem da? De som trykket bildene, eller de som brente ambassaden?

— Begge deler. Jeg er sint på alle, jeg. Jeg tror ikke på vold. Jeg er sjokkert over det syrerne gjorde, og det tror jeg mange som er, sier Elisabeth.

Samtidig er hun kritisk til dem som valgte å publisere tegningene av Muhammed.

— Jeg tror jo på ytringsfriheten. Men respekt for andre folkeslag og levemåter må man ha. Jeg tror at hvis vi hadde hatt litt mer respekt for hverandre, så ville verden kanskje vært et litt bedre sted å være, tror Elisabeth.

Familien er ikke skremt fra å dra tilbake til Damaskus når situasjonen har roet seg.

— Jeg vil ikke tilbake i morgen, for å si det slik. Men jeg regner med å være i Damaskus igjen om tre uker, sier Elisabeth.

FRED IVAR KLEMETSEN