I dag setter representanter for FN, USA, EU, andre giverland, blant dem Norge, Den afrikanske union (AU) og for en del av partene i konfliktene i Sudan seg til forhandlingsbordene i Genève.

Et av målene er å finne løsninger slik at effektiv hjelp raskest mulig kan nå frem til den lidende sivilbefolkningen i Darfur-provinsen.

Et annet er å samordne hjelpearbeidet slik at nødhjelpskronene blir utnyttet skikkelig. Om man vil: Mer hjelp for pengene.

JAN EGELAND, FNs visegeneralsekretær for humanitær bistand, oppjusterte for noen dager siden i en fortrolig redegjørelse til FNs sikkerhetsråd, tallet på flyktninger i Darfur-provinsen fra 1,2 til 2 millioner.

FN-systemet kaller det som er i ferd med å skje for «verdens største humanitære katastrofe». En av toppfolkene i USAs organisasjon for internasjonal bistand sa for noen dager siden at dersom hjelpen ikke kommer raskt og effektivt frem kan 350.000 mennesker dø i løpet av en måned. Regntiden står for døren, og det kan gjøre store deler av de krigsherjete områdene enda mer ufremkommelige.

Og Anne Lise Fossland, Kirkens Nødhjelps landkoordinator i Sudan, sa i et intervju med NTB tirsdag, etter å ha besøkt Darfur, at hun fryktet at hjelpearbeidet kommer for sent i gang.

ETNISK RENSING. FOLKEMORD. Det er sterke ord som brukes om den kompliserte konflikten i Darfur mellom den regjeringsstøttede arabisk-ættede Janjaweed-militsen og svarte militsgrupper som Sudans Frigjøringshær (SLA) og Rettferdighets— og likeverd-bevegelsen (JEM).

Krigen har fått rase nesten ubemerket i over ett år, i skyggen av fredsforhandlingene mellom Khartoum-regjeringen og SPLM/A.

Når denne avtalen nå nærmest er på plass, haster det med å finne en løsning. For fred eller fortsatt konflikt kan være det som bestemmer den videre skjebne for den «store» fredsavtalen. Den kan stå eller falle med det som skjer videre i Darfur.

Det er bred enighet om at Khartoum-regjeringen har hatt mer enn en finger med i det som skjer i Darfur. Fly fra regjeringsstyrkene har vært benyttet til å bombe landsbyer sønder og sammen. De innbyggerne som har sluppet fra det i live, er jaget på flukt. Eller skutt eller hugget ned. Hele familier skal være utryddet i et blodbad der det trekkes paralleller til folkemordet i Rwanda for ti år siden.

Observatører mener det er tilstrekkelig bevis for å hevde at røttene til marerittet strekker seg helt inn i regjeringskontorene i Khartoum. Og at regjeringen bevisst har stukket kjepper i hjulene for hjelpearbeidet for å unngå at tragedien i Darfur ble internasjonalt kjent. Hovedplanen har vært å arabisere den fra før muslim-dominerte delen av landet gjennom støtte til den arabiske nomadebefolkningen som er presset sørover på grunn av forørkningsprosessen i nord. Dermed har de også gjort åkerlappene til den svarte jordbrukerbefolkningen til sitt beiteland.

Hovedmålet: Å dele landet etter religiøse og etniske linjer slik at Sudan kan bli islamsk republikk. Med fredsavtalen mellom Khartoum-regjeringen og John Garangs SPLM/A kan denne drømmen være knust.

STAMMEKRIGER og etniske konflikter, med og uten støtte fra regjeringer og dominerende opprørsbevegelser, har fått utvikle seg mer eller mindre fritt i Sudan i skyggen i skyggen av borgerkrigen.

Men når det internasjonale samfunnet nå går til en kraftsamling for å bygge opp under fredsavtalen og få slutt på blodbad og nød, har dette et betydelig regionalt omfang.

Darfur-regionen har utviklet seg til et fristed for internasjonal terrorisme, og frykten for smitteeffekt til en rekke naboland er stor og reell. Et kuppforsøk ble nylig avverget i Tsjad, det ses med frykt på den videre utviklingen i Den sentralafrikanske Republikk og Den demokratiske republikken Kongo, i Uganda og andre naboland om Sudan ikke stabiliseres og flyktningstrømmene stoppes.

Egentlig en slags opprydning i skrothaugen etter den kalde krigen. Da denne ble erklært død og maktesløs trakk stormaktene seg ut av sine interesseområder i Afrika, bistandsarbeidet ble sterkt redusert og Afrika fikk utvikle seg selv. På godt og vondt. Og så hadde man jo «knapphullsblomsten» Sør-Afrika.

I tilfellet Sudan har Afrika tatt de første skritt til å hjelpe seg selv. Med hjelp i første rekke fra USA og EU, har den Afrikanske Union (AU), etablert sitt eget «Sikkerhetsråd». Og mens forhandlerne i Genève torsdag benker seg rundt bordene, rykker de første fredsobservatører fra AU inn i Darfur for å kontrollere at våpenhvilen fra april overholdes.

— Det er klart at det internasjonale samfunnets bistand til Sudan nå, like mye er styrt ut fra en strategisk egeninteresse som det å hjelpe sultne barn, sier en erfaren norsk diplomat. - Det kan lyde kynisk, men slik er det.

NORDMANNEN BERNT AASEN, som leder FNs gigantoperasjon «Operasjon Livline for Sudan» sier på telefonen fra sin base i Nord-Kenya at han føler hjelpearbeidet går inn i en ny fase. Om fredsavtalen holder.

— Men foreløpig er det lite tegn til at militsene har lagt ned våpnene. Det kommer kanskje når den endelige fredsavtalen er på plass og FN-observatører kommer inn.

— Hva med situasjonen i Darfur?

— Det er jo dem som mener at hele fredsavtalen står og faller med en løsning i Darfur. Det haster å få den til, og med å få hjelpen frem dit.

— Regntiden kan skape problemer?

— Det er mildt sagt. Vi bruker fly som lander på primitive flystriper. I regntiden forandres disse til de reneste gjørmebad. Da er det ikke mye hjelp å få frem med de 15-18 flyene vi daglig bruker til å sende inn mat, medisiner og bistandsarbeidere, sier Bernt Aasen.

BRUTAL KONFLIKT: Krigen mellom den regjeringsstøttede arabisk-ættede Janjaweed-militsen og svarte militsgrupper som Sudans Frigjøringshær (SLA) og Rettferdighets- og likeverd-bevegelsen (JEM) har fått rase nesten ubemerket i over ett år.<br/> FOTO: ESPEN RASMUSSEN