LASSE ELLEGAARD

De harde kampene ved Basra, Nasiriyah og Karbala er kommet overraskende ikke bare på USA-koalisjonens militære ledelse — men også på mediene som dekker kamphandlingene. De militære talsmennene forklarer den med irakernes inngrodde angst for Saddam Husseins elitestyrker, Republikanergarden, som har forsterket ordinære enheter. En annen av de alliertes forklaring er at irakerne ikke tør stole på at koalisjonens reelle hensikter om å bli i Irak etter krigen for å sikre Baath-styrets undergang. Begge er er en mulige årsaker.

De forventede bildene av vinkende og jublende befridde irakere er altså uteblitt - iltre irakere stirrer sint inn i kameralinsene med uttrykk som kan konsentreres i setningen: Det kan gjerne være at Saddam er en hund, men han er vår hund.

- Vi vil kjempe

Det er bare noen måneder siden jeg spiste lunsj på en Bagdad-restaurant med en irakisk bekjent. Jeg spurte om den irakiske hæren ville kjempe når - eller hvis - amerikanerne angrep.

Han så seg om og senket stemmen: - Selvfølgelig, svarte han. - En invasjon vil bli møtt med motstand. Vi er, uansett styret, irakere, og et angrep vil bli oppfattet som vendt mot vår kultur og religion, vår nasjonalfølelse som irakere og arabere, jo, vi vil kjempe.

Det karakteristiske ved konversasjonen var ikke det som ble sagt, men måten: Selv da irakeren bekreftet regimets propaganda om kamp til siste blodsdråpe, skjedde det stjålent. I Bagdad er regimets øyne og ører overalt, og det kan være farlig bare å snakke om politikk. Hvor min lunsjgjest er i dag, vites ikke - siste livstegn var en mail fra en felles bekjent som skrev at han er innkalt til de reservestyrkene som nå settes inn i forsvaret av hovedstaden.

Han kjemper i så fall for et system han er inderlig imot, men det er neppe grunn til å tvile på at han som sunnimuslimsk arabisk iraker vil slåss for saken. Noen irakere - blant andre kurderne, 15-20 prosent av befolkningen, og shiamuslimene, som er den største befolkningsgruppen med ca. 60 prosent, vil ikke være helt så stålsatte forsvarere av Saddam Husseins familieforetak.

I den mellomliggende perioden på 12 år har den største av de kurdiske klanene, Massoud Barzanis KDP, Kurdistans Demokratiske Parti, i lange perioder samarbeidet nært med Bagdad-styret, selv om kurderne rent faktisk har nytt utbredt autonomi i sitt eget område, beskyttet av britiske og amerikanske kampfly.

Bakgrunnen var rivaliseringen med den andre betydelige klanen, Jalal Talabanis PUK, Patriotisk Union Kurdistan, og det faktum at Bagdad administrerte de kontrakter og avtaler som ble inngått under FNs olje-for-mat-avtale, og hvorav 13 prosent gikk til de kurdiske områdene. Ved å holde seg til i Bagdad, sikret Barzani seg en brorpart av den matvarehjelpen og de kommersielle kontraktene som Saddam Hussein styrte sentralt. Barzani var således behjelpelig da han i 1996 inviterte Saddams styrker til Nord-Irak for å rydde opp etter et feilslått opprørsforsøk som Barzani i første omgang støttet, men deretter sviktet da CIA-støttete styrker fra PUK og INC, Iraqi National Congress, gikk til angrep på irakiske stillinger sør for den kurdiske sonen. Barzanis dobbeltspill betydde at Saddam Hussein kunne rive nettverket av agenter som CIA hadde bygd opp i Nord-Irak, opp med roten. Noen ble skutt på stedet, andre ble torturerte og senere henrettet i fengslene.

Avhengig av Saddam

Nå er Massoud Barzani alliert med USA, og dermed med sin gamle arvefiende, Jalal Talabani, og de to klanene har stilt sine i alt 70.000 pershmeger-krigere under amerikansk kommando.

Den massive folkelige reisningen mot Baath-partiet og Saddams militære, som var en del av den amerikanske og britiske argumentasjonen for å angripe til hjelp og støtte for det irakiske folk, er uteblitt. Forklaringen er ikke at irakerne er gladere i sin regjering enn antatt. Årsaken er snarere at irakerne ikke har noe alternativ.

Regimet har gjennom 12 års sanksjoner vært befolkningens eneste garanti for å få noe å spise - da krigen brøt ut var 60 prosent av alle irakere avhengig av den gratis matvarehjelpen som ble resultatet av olje-for-mat-avtalen med FN i 1996. Saddam Hussein har med stor dyktighet utnyttet at hans byråkrati administrerer avtalene, og har i det store og hele sørget for at alle fikk del i hjelpen, selv om bare hans venner og allierte ble belønnet med andeler i de kommersielle kontraktene som har utgjort det andre benet av FN-avtalen.

Ganske mange mennesker er helt eller delvis avhengige av regimet. Baathpartiet har omkring én million medlemmer, og danner ryggraden i en paramilitær milits, som samtidig er regimets garanti mot folkelige opprør. I tillegg kommer et byråkrati på ca. en halv million mennesker og et militære på mellom 300.000 og 400.000 mann - det nøyaktige tallet er ukjent. Alt i alt er mer enn to millioner irakere direkte avhengig av regimet - med familiemedlemmer blir det fem-seks millioner, altså en fjerdedel av befolkningen - og som derfor har noe å forsvare.

Jyllands-Posten/Bergens Tidende