— Ha meg unnskyldt, jeg er litt trøtt. Først feiret jeg Obama i New York, så fløy jeg hit uten å sove. Jeg hørte om Obama via radioen i jungelen og bet meg merke i det uvanlige navnet. Den gang hadde jeg ikke forestilt meg at jeg skulle bli med på å feire hans seier i presidentvalget, sier Ingrid Betancourt, som er i Fredrikstad i anledning konferansen Frie Medier.

— Barack Obama er ung, men veldig moden. Han tenker langsiktig og har en bedre holdning til verden. Han kan gi oss tilbake det Amerika vi liker og som vi hadde mistet. Obama kan forandre verden i en mindre egoistisk verden. Den er mer preget av en moralsk krise enn finanskrise, mener fransk-colombianeren, som i likhet med Obama er omgitt av livvakter.

Etter 2321 dager i Farc-fangenskap i den colombianske jungelen - stort sett med solid mediedekning og støtte fra to franske presidenter som varme forsvarere - er hun sannsynligvis verdens mest kjente gissel. Og heltinne i sitt andre hjemland Frankrike.

Hennes første mål etter frigivelsen var å gjenopprette kontakt med barna som nå er 19 og 22 år. Så skal hun skape seg et eget liv.

Møtte Støre Da hun ble frigitt i juli, uttalte hun at hun ville fortsette å jobbe for Colombia. Mange så for seg at hun ville bli presidentkandidat i 2010. Men Betancourt liker ikke måten politikken drives på i dag: Det er så mye løgn og manipulasjon. Hun vil heller benytte sin status til å se ting i større perspektiv. Og hun vil ha mulighet til å si rett ut hva hun mener.

— Jeg har opprettet en stiftelse. Det vil komme nyheter om denne rundt årsskiftet, sier eks-presidentkandidaten.

Hun har allerede antydet at stiftelsen skal jobbe med menneskerettigheter. I går hadde hun blant annet et møte med utenriksminister Jonas Gahr Støre. Tidligere har hun møtt både paven og det spanske kronprinsparet, i tillegg til flere presidenter. Det er tydelig at hun har planer ut over å skrive bok om det hun har vært med på.

Etter seks og et halvt år som gissel, er hennes fremste mål å gi folk alternativ til Farc. Og å gjøre noe med Colombias sosiale problemer.

— Gjennom Calamar-prosjektet, oppkalt etter byen hvor jeg ble kidnappet og hjembyen til mine voktere, skal vi gi folk mulighet til å bli noe annet enn geriljasoldat. Gjennom samtaler med dem i jungelen, skjønte jeg at mennene i Calamar ble med i Farc fordi de ikke hadde noe annet å gå til.

For dialog og forsoning Ingrid Betancourt tar seg over det lange håret som er samlet i en knute i nakken. Hun har lovet at hun ikke vil klippe det før de andre fangene hun satt sammen med er frigitt. Fortsatt er det 26 igjen i jungelen.

— Farc sloss ikke for en ideologi, de er ikke sanne revolusjonære. Krig er blitt deres livsstil og de er ikke interesse av fred, for den gir dem ikke samme makt.

I motsetning til Colombias president Alvaro Uribe insisterer Betancourt likevel på å snakke med geriljaen.

— I krigen mot terror har det vært fokusert på at man ikke skal snakke med terrorister. Farc bryr seg om hva verden synes om dem. Ved å snakke med geriljasoldatene, fratar vi dem argumentet om at de må begå terror for å bli hørt. Vi må få dem til å møte virkeligheten og forstå at man ikke kan endre verden gjennom drap og kidnapping, sier hun og legger til at dette er en komplisert sak uten kjappe svar.

Betancourt virker rolig og forsonende. Det er ikke noe som minner om sinne når hun snakker om tiden i fangenskap. Hun mener oppriktig at hun vil tilgi. For slik blir man et bedre menneske.

Foreløpig har hun ikke fortalt detaljer om det hun var utsatt for i jungelen. Hun er ikke sikker på om hun vil fortelle alt.

— Det vil nok bli frigjørende å skrive bok. Men jeg vil fortelle på en måte som kan hjelpe folk i hverdagslivet, som kan være konstruktivt. Man skal ikke være redd for vanskelige ting. Smerten er nødvendig for å vokse.

FORSONING: Etter seks og et halvt år som Farc-gissel i jungelen er Ingrid Betancourts fremste mål å skape forsoning i Colombia og å jobbe for en mindre egoistisk verden. - Jeg føler skam over at vi i den rike verden stenger ute folk fra fattige land. Vi må endre vår mentalitet og akseptere andres rett til å ønske det samme som oss, sier hun.
Jon Olav Nesvold/Scanpix