— Jeg kom kjørende på Kolltveit klokken kvart på elleve om formiddagen den første juledag, og var på vei for å besøke min mor, forteller Unni Bekkenes.

I en slakk høyresving så hun med et tilfeldig sideblikk noe som beveget seg i grøftekanten. Hun kjørte videre ca. 400 meter, fikk ikke ro på seg og snudde midt i veien i 80-sonen og kjørte tilbake.

Der i grøften lå en svart katt, påkjørt og med knust bakpart. Fremparten var noenlunde intakt, og katten hadde løftet hodet akkurat idet Unni kjørte forbi.

Nødtelefon

  • Jeg regnet med at katten måtte avlives og ringte politiets nødtelefon på mobilen for å få hjelp, forteller hun.

Politiet hadde bare én patrulje på vakt som skulle dekke hele Askøy, Øygarden og Sotra. Unni fikk spørsmål om å foreta avlivningen selv, men nektet og så viste det seg at vaktpatruljen på det tidspunkt tilfeldigvis var i det aktuelle området.

Etter 15-20 minutter kom betjentene Krister Sæther og Anders Bruvik fra Askøy til stedet. De tok katten med seg i bilen til lensmannskontoret på Kleppestø, og der fortsatte flakshistorien.

  • Vi fant ikke våpnene som vi bruker når vi avliver dyr, forteller Sæther.

Alternativet var å slå katten i hjel med kølle, men det hadde de to betjentene ikke hjerte til. Pus virket oppegående selv om han var hardt skadet og lå der og fulgte dem med store, trillrunde øyne.

Heldigvis var det en rolig dag på ordensfronten, og siden Sæther og Bruvik ikke hadde andre oppdrag tok de seg tid til å ringe rundt etter en veterinær. De fikk kontakt med PetVett i Eidsvåg som var vakthavende dyreklinikk i Bergensområdet i julen og tok katten med seg i bilen igjen og kjørte dit.

  • Det var litt trist å levere katten. Den hadde sjarmert oss og vi var sikre på at den ville få en sprøyte, sier Sæther.

Kirurgisk utfordring

  • Vi fant ikke noe identitetsmerke på katten slik at vi kunne spore en eier. Det var derfor helt opp til oss hva vi ville gjøre med katten og vanligvis ville vi avlivet et så hardt skadet dyr, forteller veterinær Dorthe Hansen hos PetVett.

Hun tok imot katten da Askøy-betjentene leverte den og tok først røntgenbilder. De viste at pus i tillegg til knust bekken og brukket hale hadde et komplisert brudd i høyre overarm. Igjen var flaksen på sjarmtrollets side:

  • Bruddet i overarmen var en kirurgisk utfordring som kunne gi oss nyttig operasjonserfaring. Samtidig hadde flere personer allerede anstrengt seg for å hjelpe katten og vi syntes at også vi kunne gjøre vårt. Derfor valgte vi å operere katten gratis, forteller Dorthe.

Pleiepasient

Dorthe utførte operasjonen og brukte 3-4 timer på jobben. Halen måtte kuttes helt inne ved roten og bruddskadene ble reparert med metallpinner og skruer.

Pus på sin side var nok litt beskjemmet da han våknet fra narkosen med pelsen barbert vekk over store deler av kroppen og bare en stump der det var en hale.

Men litt etter litt kom han til hektene og fikk to uker som pleiepasient hos PetVett med omsorg og kos i særklasse.

Dersom klinikken skulle fakturert noen for behandlingen ville regningen alt inkludert, også mye medisiner, ligget et sted mellom 20.000 og 25.000 kroner.

  • Han er jo så søt, sier dyrepleier Malin Espeland. Hun sliter kanskje litt med å holde profesjonell distanse og slippe taket når hun legger pus i transportburet.

Gode prognoser

For nå er ventetiden i et grønnmalt bur på klinikken over for den tålmodige kroppen. Unni Bekkenes er kommet til Eidsvåg for å hente Max Manus, som hun og familien i Øygarden har bestemt at en katt med så mye flaks bør hete.

Vakthavende dyrlege denne dagen er Tor Kvinge. Han er gift med Dorthe som opererte Max Manus og gir gode prognoser når han viser oss røntgenbildene etter operasjonen:

— Vi var litt bekymret i starten. Bekkenskader kan lamme nervene til tarmer og blære og vi måtte legge inn et kateter. Men nå går pus på do selv. Han kan leve et fullverdig liv etter dette og verdigheten kommer også tilbake.

  • Halen er ikke noe stort savn. Huskatter bruker den bare når de skal markere seg overfor andre katter. Pelsen vokser ut igjen etter et par måneder.

- Neimen, sjå der...

Unni Bekkenes er ennå ikke helt trygg på at hun får beholde Max Manus.

Hun har undersøkt lokalt og gjennom Dyrebeskyttelsen om noen på Sotra savner en katt, men ingen har meldt seg.

— Foreløpig har jeg katten i fosterhjem. Jeg vil helst overta den for godt, men er forberedt på at en eier ennå kan dukke opp. Da må vedkommende kontakte Dyrebeskyttelsen. Det er praksis når noen finner et dyr uten identitetsmerke.

  • Jeg gir ikke Max Manus fra meg før jeg er helt sikker på at han kommer til rett person og får et godt hjem, sier Unni bestemt der hun setter seg i bilen og kjører hjemover - med en omvei...
  • Neimen, sjå der, sier Krister Sæther. Han er nettopp kommet på vakt ved lensmannskontoret på Kleppestø og lyser opp når han får et overraskende besøk.

Der, på et mykt, varmt leie og med valium i blodet for å tåle kjøreturen, ligger pusen som gjorde første juledagsvakten til et minne for livet. Også nå våkent oppmerksom med store øynene.

  • Det er litt fint i vår hverdag å oppleve slikt. Jobben består ellers mest av triste skjebner og tragedier, sier den unge, sindige politibetjenten og stryker farvel med myk hånd over kattepelsen.

Har du flere gode dyrehistorier? Send oss et tips eller skriv en kommentar under artikkelen!

Ørjan Deisz
Ørjan Deisz
Ørjan Deisz