Det var ca. 20. desember 1999. På russisk radio ble det opplyst at geriljasoldater planla å sprenge en cisterne med kjemiske stoffer.

Kampene pågikk nær Grozny. Rakett— og bombekasterbeskytning gjorde det umulig å være ute mer enn noen minutter. Nesten hele tiden måtte vi finne oss tilfluktsrom og høre på denne «symfonien», – jeg ber musikere om unnskyldning for en slik sammenlikning. Jeg orket ikke være der sammen med de gamle – det gjorde vondt å se ansiktene deres. Vi har laget hull i taket og satt ovnsrøret ut. Vindkastene gjorde at ovnen stadig sotet og det var vanskelig å puste. Lukten av parafinlampen drepte oss nesten. På grunn av dette, var vi ofte ute på gårdsplassen, der fungerte radioen Så løp jeg inn i kjelleren og ropte at geriljasoldatene vil sprenge en cisterne i luften med kjemiske stoffer (det betydde at det egentlig var russere som var i ferd med å gjøre dette: det er vanlig at om de har noe på gang, setter de ut rykter om at noen gjorde eller vil gjøre noe).

To eller tre dager etter var det litt roligere. Av en eller annen grunn var det lite skyting. Noe senere hørte jeg et fly. Jeg tenkte at de som vanlig skulle bombe og gjemte meg bak en husvegg.

Flyet gikk nok høyt. Vi hadde lært oss og vurdere etter lyden hvor høyt flyet var. Når det stuper, kommer bombene. Men denne lyden var like jevn. Mens det fortsatt var langt borte, hørte jeg et smell som en ballong som sprakk, lyden var bare mer dump, men sterk.

Etter kanskje 20–30 minutter gikk jeg ned i kjelleren for å oppmuntre de gamle. Noen av dem var blitt dårlige, ingen forsto hva det var. Jeg løp for å hente blodtrykksmåleren i husapoteket. En ung kvinne hadde veldig høyt blodtrykk, over 220. Det hadde også en annen. De begynte å kaste opp, kunne ikke snakke, stønnet, klaget over hodepine. Jeg ble også dårlig.

Jeg sa de måtte komme seg ut av kjelleren. Men mange hadde problemer med å gå og kunne ikke komme seg raskt tilbake om det ble skyting. Da åpnet jeg en dør, for å lufte i kjelleren.

Jeg husket at jeg en gang hadde laget en mikstur mot forgiftning av jod, stivelse og vann (jodanol). Jeg hadde gjemt en liten flaske og gikk for å hente den. Men foran døren ble jeg dårlig. Hodepinen var så sterk som om noen rev i hodet mitt med stålklør. Jeg klarte ikke å snakke eller åpne øynene og skalv som om frostrier rev i meg. Jeg klarte knapt å åpne døren. Søsteren min var hjemme og hjalp meg å komme inn. Jeg kunne ikke gå videre og la meg på gulvet. Det var som om bena i kroppen vred seg. Jeg var redd for å besvime og tvang meg til å reise meg opp. Søsteren ville hjelpe meg, men jeg sa at jeg var bedre. Hjertet banket hardt, og det var en følelse av at noen rev i brystkassen min med en fryktelig kraft. Jeg ba søsteren min om å gi meg blodtrykksmåleren. Blodtrykket var mer enn 220 hos meg også. Jeg klarte ikke å reise meg, tok noen slurker av flasken og sendte søsteren til kjelleren med den. Da hun kom tilbake, fortalte hun at ute kjentes det lukt av et middel som ofte brukes for å utrydde gnagere og parasitter.

Husker ikke hvor lang tid det tok, men jeg ble bedre. Hjertebanken var ikke så sterk som før, men hodet var blytungt, kvalmen ga seg ikke og bena var som bomull.

Jeg kunne knapt reise meg, men tok meg tilbake til kjelleren for å se hvordan det sto til med dem som var der. Også de drakk jodanol og etter hvert ble de bedre. Men de følte seg fortsatt kvalme, hadde hodepine og noen hadde magesyke. Jeg hadde behov for å sove og gikk hjem og la meg.