Arthur Brooks (44) er påtroppende president i den innflytelsesrike konservative tenketanken American Enterprise Institute (AEI) i Washington. Han er økonom og har vært professor ved universitetet i Syracuse. Politisk kaller han seg en moderat konservativ. Han har skrevet flere bøker. Den siste heter «Gross National Happiness» og handler om hva som gjør amerikanerne lykkelige.

Du har skrevet en bok om lykke, der du forsøker å forklare temaet gjennom en vitenskapelig tilnærming. Hvorfor satte du i gang med et slikt prosjekt?

Jeg er en økonom, og i mange år har jeg jobbet med temaet gjennom å stille de tradisjonelle spørsmålene økonomer stiller, so forutsetter at folk handler rasjonelt og utafra en slags mekanisk egeninteresse. Det har tatt meg lang tid å innse at det faktisk ikke er slik. Det er ikke det det handler om. La meg gi deg et eksempel; arveskatten. Jeg har reist rundt og intervjuet folk over hele USA, og 75 % av alle jeg snakker med hater den. Selv fattige folk, selv om den bare gjelder arv over en ganske høy sum. Når jeg sier: «hvorfor hater du den, du kommer jo aldri til å betale den» sier de at de syntes den er urettferdig. Det er urettferdig at du skal betale skatt av penger du har tjent og allerede skattet av når du dør. For oss, i rike land som USA eller Norge, er ikke penger et finansredskap men et uttrykk for noe. Og politikerne lager ikke lover som uttrykker det folk vil ha. Derfor ville jeg lage en bok om lykke, og hva som egentlig skaper lykke, fordi det er det endelige målet.

En relativt ny og kontroversiell gren innen økonomien er nevro-økonomi, som hevder at økonomiske beslutninger ikke nødvendigvis er rasjonelle, og nettopp dette at man ikke kan gjøre beregninger ut ifra forutsetningen om at mennesker alltid handler til sitt eget beste.

Ja, nettopp. Det er en veldig cutting edge teori. Men det er i denne retningen jeg ønsker å ta AEI. Jeg ønsker at vi skal være søkende og nysgjerrige, og se på politikk og samfunn med nye briller. Jeg har jo mange ganger lurt på – og dette er en litt vill tanke – at det kanskje er noe i de amerikanske genene som gjør oss spesielt entreprenøriske. At de menneskene som har utvandret til USA gjennom flere generasjoner har vært folk med visse egenskaper, evnen til å ta risikoer, som gjør at befolkningen nå har et slags overdimensjonert «entreprenør-gen», og at dette i dag skiller oss fra europeerne. Det er en veldig provokativ tanke.

Det er en interessant teori, men det høres også ut som en ganske ny retning for AEI. For de fleste er vel tenketanken mest assosiert med den neokonservative bevegelsen?

Det er mulig hvis man bare leser The New York Times, eller andre veldig liberale aviser. Noen av de store navnene som formet den neokonservative utenriksagendaen har jo hatt AEI som base, men det er langt fra hoveddelen av det vi driver med. Det er mindre enn en fjerde-del av det vi driver med. AEI er primært en akademisk institusjon med et moderat-konservativt utgangspunkt. Vi er mest opptatt av store ideer. Hvis du har en banebrytende ide skal du være velkommen hos oss, uansett hvor på det politiske spektrumet du ligger. Det er denne åpenheten som har gjort AEI stort, og jeg er veldig opptatt av å drive videre denne åpenheten. Men hvis jeg skal oppsummere hva vi står for så er det tre grunnprinsipper: Frihet, entreprenørskap og muligheter. Det vi trenger er ideer for hvordan vi best kan fremme og iva-reta disse prinsippene.

Betyr dette at du er en neoneo-konservativ?

Haha. Det var noen nylig som kalte meg en new age-konservativ. Det kan jeg godt være.

I boken nevner du at Danmark scorer høyt på lykkeundersøkelsene, men at det er vans-kelig å sammenligne hva som gjør folk lykkelige i ett land, med et annet land. I forlengelsen av din teori om det særegne amerikanske «entreprenør-genet», tror du at europeere og amerikanere har forskjellige utgangspunkt for å bli lykkelige, og at vi derfor har forskjellige oppfatninger av hva som er et «riktig» samfunn?

Det er et veldig interessant spørsmål. Til og med ordet «lykke» har litt forskjellige menings-nyanser i forskjellige land. I delstaten Iowa er det for eksempel sånn at de klart lykkeligste folkene er de som går ofte i kirken. I Norge er det vel sånn at det bare er 8 mennesker igjen som går i kirken. Men allikevel scorer dere jo veldig høyt på alle lykkemålinger. Det som gjør dere lykkelige er kanskje en målsetning om likhet, mens det for en amerikaner er frihet, for å sette det veldig på spissen.

Betyr det at et demokratisk samfunn ikke nødvendigvis vil ha samme målsetning eller utfall, men at det er folkets disposisjon, om du vil, som avgjør?

Det er nettopp dette som er det store spørsmålet. Hvert samfunn har sitt eget sett av verdier, enten det er demokratisk kapitalisme eller demokratisk sosialisme. Skulle man innført et fransk demokratisk-sosialistisk samfunn her ville amerikanerne blitt fullstendig miserable. Og vise versa. Samtidig finnes det grunnleggende elementer som vi deler, og disse elementene er vi alle enige om. Politisk frihet, ytringsfrihet, alle de tingene som er nødvendig for at et land skal kunne lykkes, og løfte seg opp på et nivå der man kan begynne å ta demokratiske beslutninger for å bestemme hva slags samfunn man vil være, hva som gjør innbyggerne lykkelige.

Nordmenn sier ofte til meg at de syntes det er vanskelig å forstå det amerikanske sam-funnet, og de valgene og prioriteringene amerikanere gjør. Det samme er tilfelle andre veien. Hvis jeg forstår deg riktig, er dette forskjeller vi må akseptere at vi ikke kan forstå, forskjeller som ligger nedfelt i kultur og holdninger?

Folk er ikke først og fremst materialistiske i sine politiske prioriteringer. De handler etter prinsipper. En svensk riking kan stemme for høyere skatter for seg selv fordi han tror på likhet, mens den fattige amerikaneren stemmer mot arveskatten fordi han tror på frihet og mulighet. Det er akkurat det samme. Men en amerikaner og en nordmann – eller en europeer – legger forskjellige ting i uttrykket rettferdighet. Vi baserer det på prestasjon og innsats, dere på likhet.

Med disse teoriene snur putter du jo hønen foran egget? Du hevder at man velger sitt politiske system etter lynne, og at forskjellige utfall reflekterer forskjellige folks målestokk på hva som gjør dem lykkelige.

Politikk og økonomi handler om idealer og verdier. Man må jo tro på noe for at det skal fungere. Hvorvidt et politisk tiltak faktisk funker avhenger av kulturen i det landet man forsøker å bruke det. I Spania er folk for eksempel grunnleggende skeptisk til at markedskreftene fungerer rettferdig og konstruktivt, men tror på staten. I mitt land er det motsatt. Vi har en grunnleggende allergi mot autoritet og statlig innblanding. Og frihet fra det gjør oss lykkelige.

Så den amerikanske modellen kan ikke fungere alle steder?

Det amerikanske og det europeiske og det japanske demokrati er alle forskjellige systemer. Det ville være hybris å si at den amerikanske modellen er den eneste rette, eller at den europeiske er det. Men for land som fortsatt ikke er demokratier må grunnleggende behov stilles før man kan begynne en sånn debatt. Hvis noen er sultne vil de ha mat, ikke demokrati. Så vi må bidra til å løfte folk opp på et nivå der de selv kan være i stand til å velge. Det er noe vi alle kan være enig om.

Dette er din første jobb i Washington D.C., og en innflytelsesrik sådan. Hvordan er det å bevege seg inn i det politiske tyngdepunktet?

Jeg anser fortsatt dette for å være en akademisk jobb. Akkurat nå er vi i en overlappingsfase, og 1 januar tar jeg formelt over. Og jeg elsker det, jeg gleder meg vilt til å gå på jobb hver dag. Jeg var faktisk profesjonell musiker i åtte år før jeg begynte med dette. Men Washington er utrolig mye mer spennende enn klassisk musikk.