Alle har behov for helter. I dagens pressede internasjonale situasjon, ikke minst Iran. Og når man kan paradere tilfangetatte fiender på fjernsyn og få noen av dem til å innrømme at de var ulovlig i iransk farvann og be om unnskyldning, er det en bonus.

Om det er en maktkamp i det iranske regimet som førte til den overraskende løslatelsen av de britiske soldatene, er fortsatt uavklart. Men skal vi tolke den britiske statsministeren Tony Blairs utsagn om at «det er åpnet nye kanaler», synes det å være en nærliggende konklusjon.

DERMED ER VI fremme ved spørsmålet om hvor arrestasjonen fant sted. Britiske myndigheter fastholder at det skjedde på irakisk side av den omstridte vannveien Shatt al-Arab, iranerne sier de var kommet over på iransk side.

Dette er urent farvann, og det har vært nærmest en evig strid mellom Iran og Irak om retten til disse områdene. Det var en del av årsaken til krigen mellom Iran og Irak i 1980, da Algerie-avtalen mellom Irak og Iran fra 1975 om deling av vannveien ble satt til side.

I dag benyttes område bl.a. til å frakt våpen og forsyninger til de iranskstøttede shiamuslimske opprørerne i Sør-Irak.

Og det var nettopp en del av de britiske soldatenes oppdrag — å samle opplysninger om smuglingen i vannveien. Altså etterretningsvirksomhet.

Lett triumferende ble det etter løslatelsen sagt i flere fjernsynskanaler at lederen for det britiske teamet, kaptein Chris Air, allerede for tre uker siden hadde uttalt til den britiske fjernsynskanalen Sky News at en del av oppdraget var å samle etterretning - «to gather intelligence». Utlagt: De var spioner.

Innslaget ble holdt tilbake av hensyn til soldatene.

OG SÅ OVERSER man elegant at det ikke var noe fordekt med den britiske marineoperasjonen. Soldatene var i uniform, de hurtiggående gummibåtene var uniformerte, det hele skjedde i fullt dagslys.

Og å samle etterretning er en helt legitim del av en militæroperasjon, om man befinner seg i «eget» farvann eller i internasjonalt farvann.

For britene er det i sterk egeninteresse, som «okkupasjonsmakt» i Sør-Irak å skaffe seg opplysninger, etterretning, om trafikken på Shatt al-Arab, ikke minst den som kommer inn til marsklandet sør for Basra.

Men spionasje er det ikke. I beste fall «lovlig spionasje» etter internasjonale standarder. Innsamlingen av etterretning er også noe norske marinefartøyer driver med, både fra eget område og i internasjonalt farvann.

Om de nå befant seg på iransk side, er det nærliggende å tro at det skyldes en feilnavigering.

Som kjent er det ikke lett å se en grense i havet, verken over eller under vann.