EVA PLESNER

Abdullahs far, Mohammad Meskur Aswan, klarte å få håndgranaten vekk fra fireåringen i tide, og kaste den tilbake på det utbombede området i nabolaget. Nå ligger den der inntil det kanskje kommer et annet barn og utløser den.

— Vi har henvendt oss til amerikanerne for å få hjelp til å fjerne alle bombene og de andre eksplosivene. Men de sier de ikke kan fjerne det. Det forstår vi ikke. Vi er enkle folk. Hvis ikke amerikanerne kan, hvordan skulle vi gjøre det? spør Mohammad Meskur Aswan.

I et annet beboelsesområde treffer vi Afra (7). Hun vet godt hva en clusterbombe er. I ruinene av det som en gang var andre etasje i hjemmet hennes, ligger det opp imot 40 av de små, livsfarlige djevlene. Et par av dem stikker frem fra betongbitene. De likner små, rustne metallbiter. Men hvis bare en enkelt av dem eksploderer, er det mer enn nok til å få en arm eller et bein revet av.

— Vi kan ikke gå ovenpå mer, fordi vi kan bli slått i hjel av bombene, forklarer Afra alvorlig.

Gruer seg til vinter

Foran ruinhaugen har pappaen hennes og to onkler murt opp en ca. 80 centimeter høy mur for å forhindre husets i alt 11 barn i å løpe inn dit.

— Vi lever i konstant angst for at et av barna likevel går inn dit. Det er umulig å holde øye med dem alle 11 hvert sekund døgnet rundt. Jeg og brødrene mine går på jobb, og kvinnene har det travelt med matlaging og rengjøring. Men hva skal vi gjøre? Vi er nødt til å bli boende, vi har ikke noe annet sted å flytte, sier Afras far, Bashir Hashim.

Huset, som han deler med to brødre og deres familier, ligger et helt vanlig beboelsesområde. Likevel ble det bombet i krigens siste dager. Ved et mirakel var alle 17 beboere i Bashirs hus ute i familiebesøk da huset ble truffet.

De tre familiene stuet seg sammen i underetasjen og slik har de nå bodd i fire måneder.

— Men hvordan skal vi klare oss når vinteren kommer? Det meste av taket er borte. Dette er ikke et militærområde, det er et helt vanlig beboelsesområde. Hvorfor skulle amerikanerne kaste bomber her? spør Bashir Hashims kone.

Ekstreme funn

Ifølge Internasjonalt Røde Kors (ICRC) og søsterorganisasjonen Irakisk Røde Halvmåne finnes det mange helt vanlige beboelsesområder i Bagdad der det flyter med ueksplodert ammunisjon, clusterbomber, miner, håndvåpen og håndgranater, bl.a. i etterlatte militærkjøretøy. Selv helt inne i sentrum omkring ministerier og andre offentlige bygninger skal bør man være forsiktig.

Svensken Johan Sohlberg er regional rådgiver i ICRC for det såkalte ERWA-programmet, som handler om håndtering av eksplosiver etterlatt i kriger. Han anslår at det på landsplan er snakk om drepte og sårete hver eneste dag som følge av etterlatte eksplosiver. Men ingen har den fulle oversikt over ulykkenes omfang eller over mengden eksplosiver.

I Irak dreier det seg ikke bare om etterlatenskaper fra den siste krigen. Det er stadig store mengder igjen fra Golfkrigen i 1991 og også før den. Uoffisielle tall snakker om mange hundre tusen tonn, men det kan ikke Johan Sohlberg bekrefte.

De siste seks årene har han jobbet med ERWA-programmer i 20 forskjellige land, men han har ennå ikke sett noe som kan sammenliknes med Irak.

— Det er ekstremt det vi finner, sier han og tar frem en plakat frem med ni fotografier, tatt over en uke i mai. Bildene viser store, organiserte lagre med ammunisjon som ligger direkte ut mot vanlige veier, fullstendig åpne for enhver. Etterlatte tanks og stridsvogner, missiler, håndgranater, bombekastergranat. Det finnes til og med en barnehage med 450 bombekastergranater lagret, og en skolegård der ungene løper rundt og leker mellom samme type granater.

Informerer

— På Balkan sørget man for å rydde opp etter seg, fordi eksplosivene var verdifulle og kunne brukes andre steder. I Irak ligger håndvåpen strødd langs veiene, sier Sohlberg.

Med ICRC i ryggen har Irakisk Røde Halvmåne siden mai iverksatt ERWA-programmer over hele Irak. 350 frivillige er i gang med å avdekke hvor omfattende problemene er, og hvor de er størst. Samtidig deler de ut informasjonsmateriell, henger opp plakater og underviser både barn og voksne i hvordan man skal forholde seg hvis man bor i et område med eksplosiver.

FARLIG NABO: Mohammad Meskur Aswan og sønnen Abdullah (4) bor like ved en stor mark som er proppfull av eksplosiver. Ingen har tatt ansvar for å rydde opp etterlatenskapene etter krigen. Noen vurderinger går ut på at det kan dreie seg om mange hundre tusen tonn eksplosiver.<br/>Foto: FLEMMING WEISS ANDERSEN